Magiens hus

Den Norske Opera & Balletts operahus ligger i Bjørvika, innerst i Oslofjorden. Det er arkitektene i Snøhetta som har tegnet det uforglemmelige bygget, som best beskrives som et hus bygget for å skape magi.

De har skapt en innbydende verden her nede ved fjorden, taket er av marmor og åpent for publikum, inne vises vakre, visuelle forestillinger, som Nøtteknekkeren og Svanesjøen for tusenvis av tilskuere. Operaen er et levende sted, fullt av hemmeligheter. Dette er musikkens og illusjonens rike, en verden hvor alt kan skje. Og de er mange om å skape den.

For bak denne glitrende fasaden av marmor og polerte forestillinger finnes et maskineri av 600 mennesker, fordelt på over 50 yrker. Bak scenen jobber dyktige håndverkere med stolte tradisjoner, og i dag er det dem vi skal bli kjent med. Kanskje finner vi selveste hattemakeren luskende i gangene? Vi er jo i et eventyrhus, tross alt.

Lyset faller gjennom de store glassvinduene og danser på gulvet i foajeen i det vi kommer inn. Eva, omvisningssjefen som kjenner Operaens indre liv til fulle, møter oss med et stort smil.

– Dette rommet er som en katedral, synes du ikke. Det er godt bare å være i.

Eva inviterer oss videre inn, opp de elegante trappene i tre.

– I omvisninger legger vi vekt på prosessen bak en forestilling, og hvordan vi ivaretar viktige håndverkstradisjoner.

Nylig har de lyst ut fem lærlingplasser innen kreative fag, som modist, teatersnekker og smed. Det er små fag, og vanligvis vanskelig å få lærlingplass. Hun snakker engasjert.

– Det er sikkert noe av grunnen til at vi blir møtt med entusiasme når vi har omvisninger i verkstedene.

Vi følger det vakre treverket oppover, rundt og rundt.

Eva smiler.

– På omvisning prøver vi å dele av hemmelighetene våre.

Hun lister seg mot en dør på andre balkong og signaliserer at vi må være musestille i det hun åpner den.

Et vakkert kor lekker ut av rommet bak døra og drar oss inn. Musikken føles altoppslukende, rommet har like god klang som i en kirke. Vi er i hovedsalen i Operaen, og den er helt tom for publikum, men på scena danser tre ballettdansere som om de står foran en fullsatt sal. De løfter hverandre og flyter over gulvet, og tiden her inne står stille. Ingen av oss har lyst til å gå, men vi kan jo ikke bli her for alltid. Eva åpner døra og vi lister oss ut igjen.

– De som sto på scenen nå er jo stjernene våre.

Eva er tydelig rørt.

– En av de, Maiko, hadde bursdag i går. Hun ble 41, det betyr pensjonsalder, så dette er hennes siste sesong, og hun har vært stjerne her i mange, mange år. Det er veldig sårt.

Det er et stort apparat som jobber sammen over lang tid for å vise frem en perfekt forestilling. Operaen har eget renseri, skomakeri, syersker og hattemakere. De har smed og fargeri, til og med egne fotografer.

– Det som er gøy med å jobbe her er at når vi får felles eierskap til idéene våre, så hjelper veldig mange til. Scenen kommer og setter opp lys, alle kommer og fikser og ordner.

Man kan si at det finnes en magisk verden bak kulissene også.

Eva ler.

– Det er en liten verden. Du klarer å leve et helt liv her inne hvis du bare finner en liten krok å sove på.

Vi ser oss rundt, det burde ikke være så vanskelig.
Her er det masse spennende kriker og kroker.

– Vi har valgt et yrkesfokus i omvisningene for at unge mennesker skal få vite at de kan utdanne seg til noe annet enn lege, sykepleier og advokat.

Vi går ned trappene igjen.

– Backstage består av masse spennende ganger. Vi behøver kostymer, kulisser, sminke. Men en rørlegger kan også jobbe her. Og hva hadde vi gjort uten skikkelig renhold? Vi har rundt 50 yrker, og alle trengs

Hun smiler lurt.

– Faktisk er det over 1000 rom på Operaen!

Vi møter en mann i arbeidsklær på vei ned. Eva hilser.

– Han jobber med lys.

Hun snur seg mot oss med fortellergleden til et barn.

– Det er de som legger på det siste laget av magi.

I trappa på vei ned møter vi selveste hattemakeren. Hun heter Gunn og hun er utdannet modist. Faktisk finnes det tre av dem bare på Operaen. Men hva betyr modist?

Gunn forklarer at en modist designer og produserer håndlagde hatter, luer og hårpynt.

Hun humrer.

– Men det som er ekstra på Operaen er at de må sitte hakket bedre, spesielt for danserne! Det er også mer skuespill her nå enn det var før i tida.

Har Operaen virkelig tre modister?

– Ja, og vi jobber på spreng. Det er så mye å gjøre at du aner ikke.

Før i tiden da alle skulle ha hatt, ble de fleste hatter laget på maskin i masseproduksjon, forteller Gunn.

– Det var bare de fineste som hadde råd til å bestille sin egen hatt i akkurat sin egen størrelse på den tiden, så modistene pyntet som oftest bare hatter de hadde kjøpt et annet sted.

Hun følger oss ned til en utstilling med utsikt mot fjorden.

Kostymer fra ulike forestillinger pryder rommet. Glitter og strass, tyll og blonder fremhevet av vakkert scenelys fra taket. Det er ekte fortellermagi. Som om vi har falt inn i et lite eventyr.

– I tillegg til at vi er modister er vi maskemakere og, det er en ekstra dimensjon i faget som kommer inn når en jobber på Operaen.

Gunn forteller at modistene på Operaen har lært seg å lage masker underveis. Selv har hun til og med vært på et månedslangt kurs i Italia.

– Vi bruker mye greier for å illudere, det er teaterdelen av det, det er mye fusk og fanteri.

Eller magi.

Vi beundrer de vakre kostymene foran oss.

Eva holder frem hodet til en hjort. Inni hodet er det festet en liten lapp hvor det står når det ble laget, hvilken forestilling det ble brukt i, og hvem som hadde det på seg. Denne ble brukt av en danser i Pinocchio.

Gunn studerer den.

– Denne er veldig fin på avstand, men på nært hold blir den avslørt. Det kan være litt problematisk nå som vi har begynt å filme litt. Vi vil jo at alt skal se fint ut på film også.

Vi ser på de lange, sorte øyevippene. Gunn pirker litt borti dem.

– Dette er jo bare plastikk.

Hun humrer.

– Vi bruker helt andre materialer enn hva man gjør originalt. Mye søppel, rett og slett.

Vi går bort til en storslått kjole.

– Dette er dronning Elizabeth fra The Hamlet Complex.

Rundt halsen henger perlekjeder, og nedover ryggen faller et flott slør i blonder og tyll. Ved siden av kjolen står kronen hennes utstilt på et mannekenghode.

– Vi kan ikke sitte og lage alt fra bunnen av, som en krone fra et kongehus. Men vi kan lage magien, illusjonen om at det er en ekte kongelig krone.

Gunn har strødd glitter over store fortellinger på Operaen gjennom årene. Fra L'Orfeo og Barberen i Sevilla og Carmen til Billy Budd, for å nevne noen.

Favorittprosjektet hennes så langt er hattene som måtte lages til Jo Strømgren og Nasjonalballettens oppsetning av Vivaldis De fire årstidene. Til det trengtes det masse 40-tallshatter.

– Det er ikke det at hver hatt er så innmari flott, sant, men å få skape et helt bilde med forskjellige typer hatter, det synes jeg er fantastisk gøy!

Hun ler.

– Og noen ganger har du en ekstra jobb, for det vi lager skal holde i 30 år, og det skal tåle vanvittig mye. Noen hatter blir slengt veggimellom.

Vanligvis har man en hatt på hodet og henger den pent fra seg. Men sånn er det ikke på Operaen.

– Noen ganger får vi beskjed litt for seint om at ja men denne hatten skal jo dyppes i vann!

Hun smiler og rister på hodet.

– Det er så mye rart som skjer. Og det må vi bare få til.

Eva viser frem et kostyme fra Operaen Norma, som snart skal stilles ut. Dette kostymet skal ha skilt, for å vise hvilke faggrupper på huset som har vært involvert.

– Noen kostymer lages fullt og helt på systua, men her har også smeden og fargeriet vært med. Vi er veldig mange som samarbeider om å nå et resultat.

I gavebutikken henger skjønne tutu-skjørt laget i Operaens egen syavdeling.

Litt lenger bort står et glassmonter med brukte ballettsko, hvor man kan kjøpe skoene til sin favorittdanser til 50 kroner stykket. Om ikke lenge kan man kjøpe både strandstol, håndkle og krabbesnøret her, i anledning åpningen av den nye Operastranda rett utenfor.

Eva følger oss ut.

Vi går langs sjøsiden, hvor stranda begynner å ta form. Hun peker mot vinduene på Operaen.

– Her er alle de myke verkstedene, som maske, parykk og kostyme. På dette hjørnet er det herresystue, og rundt hjørnet er damesystua.

Alle verkstedene er eksponert mot verden, men få vet at de er her. Hun peker mot fargeriet, skomakeriet, og over til de harde verkstedene, som smie, snekker og malersal.

Sola steker på vinduene som delvis er dekket av persienner. Vi ser Gunn romstere inne på arbeidsrommet til modistene.

Eva smiler lurt.

– Når solen går ned så går persiennene våre opp, så på kvelden er det veldig lett å se inn. Da kan du se alle hemmelighetene våre.

Vi takker for oss og går litt motvillig bort fra Operaen. Eva hadde rett, det er et godt sted å være. Bak kulissene finnes et samarbeid like fortryllende som forestillingene på scenen.

Sammen skaper de en verden av magi, hvor alt er mulig.