Den aller siste trekiosken
På Alexander Kiellands plass står den aller siste trekiosken i Oslo sentrum. I all slags vær er Syverkiosken der, som en ekte kulturskatt og trofast venn. Og pølsene går unna. Hemmeligheten er kraften sier Erlend, som har arva både oppskriften og kiosken av faren sin. Og jobba her siden han var 13 år, ikke minst.
Det er søndag og klokka er litt over tolv. Etter flere dager med sammenhengende regn har sola endelig titta frem. Vi er i slutten av september og dette er kanskje den siste varme søndagen for i år. Trærne er gule. Blader i brunt og rødt ligger på bakken. Alexander Kiellands plass begynner å våkne, og Syverkiosken har akkurat åpna.
Erlend tenner lyslyktene utenfor kiosken sin.
– Jeg kom hit akkurat. Har vært ute og lekt med ungene.
Det er det eneste han rekker å si før et gammelt ektepar på søndagstur titter inn i luka. De skal ha en pølse hver. Vi setter oss ved bordet bortenfor for å gi Erlend litt arbeidsro. Flere kommer til kiosken, alle slår an en prat. Erlend tar seg god tid med kundene, som alle lener seg på disken som på kjøkkenbordet hos venner. Dette er jo tross alt pølser verdt å vente på.
Svein kommer tuslende mot bordet vårt med stokken sin. I hånda har han en pølse og en Tøyen-Cola, det blir ikke mer Oslo enn det. Han setter seg ned.
– Vet du, grensa mellom Sagene og Løkka går over veien her. Vi er helt i grenseland!
Han forteller om hvordan det så ut her før. Han er pensjonert fotograf og vet alle Oslos hemmeligheter. Nå pleier han å ta søndagsturen sin hit.
Han tar en god bit av pølsa.
-Jeg er ikke helt sikker på akkurat hvor grensa går. Vi må be Erlend finne de gamle bildene.
Vi snakker om før i tiden. Hvor viktig det er å bevare det gamle. Svein tar en slurk av brusen.
– I dag skal de bygge alt nytt. Men Erlend eier tomta her vet du, så Syverkiosken blir.
Erlend kommer ut av kiosken med de gamle bildene som bestilt. Han peker bort på trappa på andre siden av veien.
– Grünerløkka er trappa der, dette er Sagene.
Svein ser opp på himmelen som begynner å bli grå.
– Jeg ønsker meg en sånn gå stokk med paraply på. Det kunne jeg trenge.
Han har spist opp maten sin og reiser seg for å gå.
– Nå skal jeg hjem og se på de gamle kartene så jeg vet hvor vi er, humrer han.
Vi vinker hadet.
Det var i 1979 at faren til Erlend kjøpte kiosken av familien Syversen. Erlend tenker seg om.
– Jeg aner ikke hvor lenge kiosken har vært her, men jeg har sett et bilde fra 1936, den var her da.
Han går ut av kiosken og peker på det enorme treet som står over oss.
– Se på dette lønnetreet som står her og passer på kiosken. Det er helt majestetisk. Se hvor svært det er a!
Greinene strekker seg over kiosken som en beskytter. Det er en kiosk med en rik historie.
– Første gangen jeg var her, så var jeg tre-fire år. Pappa kjørte oss ned hit, da fikk vi alltid en pølse og det var SKIKKELIG stas.
Han har gode minner av faren sin i denne kiosken, hvordan de sto her og prata da han var liten.
Erlend vinker til noen på andre siden av veien.
-HEI HEI! HALLAA!
De vinker tilbake.
Han smiler.
– Det var Ulv og faren.
Vi ser de vandre og bli til miniatyr figurer langt der borte.
Det er noe varmt og trygt her. Syverkiosken er litt alle sin.
Erlend nikker.
– De rikeste og fattigste møtes rett utenfor bua her og spiser pølse. Det er sånn Oslo skal være.
Han smiler.
– Mormora mi pleide å komme hit og steke vafler på søndager før, til en mann hu kalte gammer’n. Han bodde på et sykehjem her. Mormor var 95 år selv og gammer’n var bare 75.
Han ler.
– Gammer’n kom her i to tiden på søndager og skulle ha ti vafler. Så da var jobben til mormor å komme hit og steke de vaflene. På den tiden var det 200 sånne trekiosker i Oslo sentrum. Tenk på det! Det er ikke så lenge siden. Nå er det bare denne igjen.
Han snakker om hvordan Oslo mister en del av seg selv i takt med kioskene som forsvinner. Folk har spist pølser på gata her i byen helt siden 1910.
– Vi er veldig glad i en wiener til 17 mai og til bursdag og på gata, etter byen og i parken. Vi spiser faktisk mest pølser i hele verden HEIII HEIIII!
Enda en gang går voksne med barn forbi, og enda en gang står Erlend med et smil og vinker.
Det begynner å bli klart for oss at han kjenner alt og alle som rører seg langs denne gata.
Han nikker.
– Jeg har jobba her i 28 år. Da blir det litt sånn.
I løpet av den tiden har han sett kjedebutikkene spre seg, de stiller sterkere økonomisk. Alle vet at det meste blir billigere om man kan kjøpe en hel trailer av det. Og det er ofte bare de store aktørene som har råd til å betale for grunnen. Erlend tror det har vært en kjempefordel for han at han eier kiosken sin selv.
– Jeg har arva kiosken og oppskrifta på oksekraft av faren min. Man gjør ikke dette for pengene. Det handler om gode råvarer og tilberedning, å servere helt fersk pølse.
En turist fra Texas stikker hodet inn i luka. Han vil ha en pølse, og Erlend gir ham en gratis kopp med juice som han har laget helt selv av druer og epler.
Den er nydelig. De blir stående og prate om hvor grønt og fint Oslo er, at turisten fra Texas har norsk slekt og at han er så glad for endelig å komme hit. Han får til slutt anbefalt en koselig pub borte i gata.
Vi vinker hadet.
Erlend tørker av disken.
– Det er veldig mye historie her da, og jeg blir glad i kundene mine. Han der var jo veldig blid og han har aldri vært her før.
Sett utenfra virker det som om han bare har venner på besøk hele dagen. Vi ler.
– Jeg er glad i å prate med folk. Jeg synes det er hyggelig å vite hva folk driver med og hvor de er fra.
Han viser frem en bunke med utenlandske sedler han har fått fra kunder. Noen har til og med skrevet en hilsen på. Det er klart det må bli snakk om et sånt sted.
Ryktet om den siste kiosken spredte seg helt til den britiske avisa The Guardian i desember 2017. Det har kommet en del turister hit som har lest den artikkelen. Han ler og rister på hodet.
– Vet du hva, den dagen hadde vi julebord utenfor her. Det var en av deltakerne som sa til meg at nå er du faktisk nevnt i The Guardian. Jeg visste ikke om det sjøl.
Julebord er noe man vanligvis holder for de ansatte på en arbeidsplass. Julebordet til Syverkiosken derimot er for kunder, naboer, familie og venner. Erlend peker mot en liten bakgård, hvor det nå står en sykkel med Syverkiosken-logo parkert.
– Vi har en bålpanne stående her. Vi inviterer til den dagen og folk kommer, noen har med seg unger og vi serverer gløgg. Det er ikke noe fyll, bare koselig avslapning, folk spiser pølser og i fjor satt de siste helt til klokka tre på natta.
Det blir mer og mer klart for oss at dette ikke er en kiosk, men et familiekjøkken, hvor familiemedlemmene er alle som har lyst på en deilig matbit for en billig penge.
Alle er velkommen hit.
På sommeren arrangerer de festivalen “Musikk På Taket”, hvor bandene står på taket til Syverkiosken og spiller.
– I år hadde vi ni band. Og det var 750 stykker innom her den dagen. Vi solgte helt vanvittig mye pølser.
Vi ser oss rundt i bua. Fryktelig liten plass?
– Ja! Det ble helt kaos! Jeg hadde tre stykker som hjalp til her inne, og frivillige. Vi holder på i mange dager for å ordne og HALLAA!
Disse avbrytelsene begynner å bli helt vanlig og vi tenker ikke over det lenger. Vi bare registrerer at noen vinker ivrig i sidesynet.
For han har jobba her siden han var 13 år. Alle hemmelighetene han har arvet av faren har han tatt godt vare på, og dermed også kundene. Han smiler.
– Det var to som kom innom her. De sto og flira litt, jeg har sett dem noen ganger. Så fortalte hu dama at de hadde møtt hverandre utenfor denne kiosken for 50 år siden, og at de nå hadde vært gift i 50 år.
Han lyser opp.
– Da måtte jeg spandere noen pølser på dem vet du!
På spørsmålet om hva fremtiden bringer svarer Erlend bestemt. Han blir.
– Jeg tror mange hadde blitt skuffa hvis kiosken skulle bli borte. Da mister Oslo noe som veldig mange er glad i. Jeg kunne ikke gått med hevet hodet da. Det hadde blitt helt feil for meg, og veldig mange andre.
Han har mange timer i denne kiosken. Det er tøft å drive alene, han er alltid på farta. Likevel, sønnen hans på 4 år har sagt at han har lyst til å ta over. Det lover godt.
– Kiosken er en del av meg. Mamma sa alltid det, at pappa var forelska i kiosken. Han var sammen med kiosken mer enn hu.
Han blir mildere i stemmen.
– Å drive selv er ikke alltid den beste kombinasjonen med familieliv. Jeg har lekt med ungene før jobb nå, så er jeg ikke hjemme igjen før dem legger seg nesten.
Men det er her han skal være – her, i gata hvor alle vinker.
Det blåser i det store treet over oss.
Han forteller oss om fuglene som bor der.
– På taket mitt bor det ei linerle som kommer tilbake hvert eneste år fra Afrika. Når jeg ser linerla vet jeg at det ikke kommer flere frostnetter, den tar aldri feil. Da veit jeg at det er vår.
Og Syverkiosken står trofast. Gjennom vind, regn, snø og sol. De røde treveggene holder stand.
– Linerla kommer alltid tilbake, nå tror jeg det er sjuende eller åttende generasjon. Det var faren min som begynte å mate den fuglen.
En bil kjører opp på fortauet og en mann kommer ut av den. Erlend smiler.
– Se her ja, han her har vært kunde siden faren min drev kiosken.
Mannen ler og bestiller seg en pølse. Vi gjør det samme, det er på tide å dra.
Og noe sier oss at Syverkiosken kommer til å klare seg helt fint.
Vi takker for oss og tar med oss pølsa på veien.
Den knekker som en god wiener skal og smaker skikkelig godt.
Sola skinner på veggmaleriene langs veien og pølsa nytes.
Dette har jo vært fortryllende.