På tur med Henrik Ibsen

Henrik Ibsen bodde i Oslo i flere perioder, men det lengste og mest omtalte oppholdet startet i 1891. Da kom Ibsen flyttende etter 27 år i selvpålagt eksil lenger sør i Europa. Den da verdenskjente forfatteren var et populært tilskudd til kulturlivet i hovedstaden. 

Han fant først en leilighet i fasjonable Victoria Terrasse, der han bodde frem til høsten 1895. Her trivdes han godt, og holdt middagsselskaper med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson der latteren satt løst. I sitt lille arbeidsværelse skrev han Byggmester Solness og Lille Eyolf.

Høsten 1895 flyttet Henrik Ibsen inn i en leilighet i Arbins gate, der han bodde frem til sin død i 1906. Nysgjerrige tilskuere samlet seg noen ganger utenfor vinduet hans, i håp om å få et glimt av den verdensberømte dikteren. Her skulle han etter hvert skrive John Gabriel Borkmann og sitt aller siste skuespill, Når vi døde vågner. 

Snart etter han flyttet til Oslo begynte Ibsen å ta sine daglige spaserturer ned til Grand Café, slik han tidligere hadde gjort i andre europeiske byer. Tidspunkt og rute var alltid de samme, og denne forutsigbarheten gjorde den spaserende Ibsen til en levende turistattraksjon.

Vi tar en tur langs Ibsens faste rute, med noen pauser underveis for å fylle på med fakta om forfatteren og hans Oslo.

Ut døra i Arbinsgate

Hver dag til samme tid gikk Ibsen ut av leiligheten sin i Arbins gate 1. Noen meter fra utgangsdøren slo han inn på Drammensveien, nå kalt Henrik Ibsens gate, som han fulgte nedover mot sentrum.

Hva han tenkte på mens han spaserte gjennom det fasjonable nabolaget sitt vites ikke, men han hadde i alle fall en usedvanlig karriere å se tilbake på.

Ibsens betydning som dramatiker kan knapt overdrives. Han regnes som det moderne teaterets grunnlegger. Han blir stadig sammenlignet med Shakespeare, og har vært en viktig inspirasjonskilde for Joyce, Shaw og O’Neill, for å nevne noen. Han er oversatt til 78 språk, og skuespillene hans fremføres stadig over hele kloden. 

Forbi Nationaltheatret

Nationaltheatret i Oslo, eller Kristiania som byen het på den tiden, åpnet i 1899. Ibsen hadde tidligere støttet opp om forslaget om å bygge teateret her, midt i hjertet av byen, og kunne følge ferdigstillelsen der han gikk forbi. 

Utenfor teaterbygningen ser du Stephan Sindings skulpturer av Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen, som skapte furore da de ble avduket i 1899. Kritikerne sa blant annet at soklene, opprinnelig flere enn de vi ser i dag, lignet "oster stablet oppå hverandre". Så kraftig var kritikken at Sinding rømte landet og søkte dansk statsborgerskap.

Ibsen tok det hele med fatning, og mente dessuten at hans skulptur var bedre enn Bjørnsons.

Rivaliseringen mellom de to gigantene i norsk litteratur er godt kjent, men vennskapet deres var også sterkt. Etter at Ibsen hadde hatt en vanskelig tid som kunstnerisk direktør ved Kristiania norske Theater, var det Bjørnson som oppmuntret ham til opphold i utlandet.

Ibsens verker ble kjent i hele verden, mens Bjørnson var den som klarte å samle folket her hjemme med sitt engasjement for flyktninger og mot  urettferdighet og klasseskille. Skulpturene foran Nationaltheatret viser oss Ibsen som en tillukket mann som ser ned på skoene sine, og Bjørnson som en landsfader med fullt overblikk.

I dag er Nationaltheatret et av verdens fremste Ibsen-laboratorier, der stykkene hans stadig blir tolket og omfortolket, forhøyet og forflatet, dekonstruert og rekonstruert.

Nedover Karl Johans gate

På Ibsens tid var Karl Johan promenadegaten for folk fra byens øvre lag, som kom hit for å se og bli sett. På vei ned Karl Johan må Ibsen med andre ord ha møtt nettopp den typen mennesker vi møter i de mest kjente stykkene hans. 

Ibsen er kjent for å ha rensket teateret for knekter, hekser, guder, alver og lignende skikkelser fanget i usannsynlige intriger. Med stykker som Et Dukkehjem, Gjengangere, Hedda Gabler og Vildanden tok han i stedet publikum med inn i hjemmene til borgerskapet og rettet pennen mot dets mange mørke og vel bevoktede hemmeligheter.

Slik tvang han i sin egen tid et nylig modernisert og frigjort Europa til å ta en nærmere titt på sine laster. Og slik konfronterer han oss stadig med vår dobbeltmoral, frykt, overtro og trangsynthet.

En stopp ved urbygningen

På Karl Johan stoppet Ibsen alltid ved urskiven som hang, og fortsatt henger, i vinduet på universitetets midtbygning.

Han forsikret seg om at han var i rute, og om at lommeuret hans gikk riktig. Ibsens ur var av merket Waterbury og ikke spesielt prangende, men det gjorde nytten.

Den spaserende dikteren var en attraksjon i Kristiania, og han var ofte omgitt av mennesker som ville se, ta på eller snakke med ham. Men Ibsen var sky av natur, og klarte ikke å "kle av seg sjelen" foran fremmede.

Inn på Grand Café

Presis klokken tolv hver dag gikk Henrik Ibsen inn døren på Grand Café. Han hadde sitt eget bord, og hver dag drakk han det samme – en kald øl og en schnapps.

Ibsen selv begrunnet besøket på Grand med at de hadde et godt utvalg av utenlandske aviser.

Grand var et populært vannhull for bohemer og kunstnere på den tiden, og mange stusset over at Ibsen frekventerte et slikt sted. Men Ibsen lot seg inspirere av bohemmiljøet med Edvard Munch og de andre som vanket her.

Da som nå lå Grand skrått overfor Stortinget. Ibsen ville ha seg frabedt å bli kalt politisk. Hans kall var å stille spørsmålene, ikke å besvare dem. Til tross for at han skrev stykker som Et Dukkehjem, var han klar på at han han ikke skulle takkes for å ha virket for kvinnesaken.

Han var ikke engang på det rene med hva kvinnesak var – for ham var det hele en menneskesak.