Den levende hagen

Naturhistorisk museum er ikke bare en grønn oase midt i byen, men en skattkiste fylt til randen med fabelaktige dyr og planter fra hele verden. Her venter lærerike zoologiske og geologiske utstillinger, et eget klimahus og Botanisk hage med over 5000 planteslag.

Store trær velter over det høye gjerdet rundt museumsområdet og ønsker oss velkommen til naturens eget rike – midt i byen. Det er sommer, og bakken kryr av fugleunger på flyskole.

Zoolog og universitetslektor Petter Bøckman møter oss ved hovedinngangen iført en beige uniform, og det føles litt som om vi er på vei inn i Jurassic Park. Synd safarihattene ble liggende igjen hjemme! Petter introduserer oss for kollegaene sine, Karenina og Nicolo. Vi må jo ha med oss et dyktig team når vi først skal ut på ekspedisjon.

Petter humrer og peker på Geologisk museum, som har stillas rundt murveggene og er stengt.

– Dette museet ble satt opp av den sagnomsuste, genierklærte geologen Waldemar Christopher Brøgger, som da klarte å sette det Geologiske museum på geologisk ustabil grunn.

Vi ser på ham med store øyne.

Han ler en god latter.

– Museet står på alunskifer, så nå er det et enormt oppussingsarbeid som pågår. 

Vi følger en liten grusvei inn mot bygget som rommer museets zoologiske utstillinger. Vakre fugler svever i taket over oss i det vi kommer inn. Petter slår ut med armene for å ønske oss velkommen.

– Dette er et klassisk zoologisk museum som viser hele det fantastiske dyreriket. Vi har virveldyr, leddyr og vi har bløtdyr.

Han leder oss inn i et rom til venstre, hvor vi blir møtt av en gedigen tyrannosaurus.

– Her har vi museets mest populære gjenstand, ingen over, ingen ved siden!

Tyrannosaurusen er enorm.

Petter beundrer dinosauren.

– Dette er selvfølgelig en avstøpning. Vi har ikke tyrannosaurusskjeletter fra Norge, vi har ikke dinosaurfossiler fra Norge i det hele tatt. Alt vi har er ting vi har måtte bytte til oss.

Han slår ut med pekefingeren.

– Men! Vi har funnet ting på Svalbard. For på Svalbard har isen frosset fast i bakken. Isbreene drar ikke med seg all berggrunnen, og derfor har vi ting fra dinosaurtiden.

Han viser oss en glassmonter med et skjelett omringet av grønne små perler.

– Fossiler kommer jo ikke ferdig oppstilt med merkelapp i positur. De ser sånn her ut når vi finner dem. Dette er ikke en dinosaur, selv om det er fra den tiden. Dette er ei fiskeøgle.

Petter ler.

– Det var mye rare, stygge dyr i dinosaurtiden!

Han ber oss om å ta en nærmere titt i monteren, denne fiskeøgla har nemlig knekt nakken.

– På et tidspunkt har den mistet halen sin. Vi tror at den har blitt angrepet og drept av et av de store rovhavdyrene som fantes den gangen, en pliosaur! Det ser ut som den bet av ham halen, sånn at den har sunket og dødd.

Han illustrerer kampen med hendene sine.

– Den har blitt stående med nesa i havbunnen og råtne, og plutselig knekt!

Vi sperrer opp øynene.

Han peker på skapningen som henger over oss og glassmonteren.

– Hvis vi hadde retta ut alle bitene og satt på det som mangler så hadde den sett omtrent sånn her ut.

Barn løper rundt beina våre i ekstase, og vi er like trollbundet som de er. Vi er ikke bare i naturens skattekammer, vi er med på en tidsreise. Det er ting her som er millioner av år gammelt.

Vi går opp en stor trapp, og stopper foran et stort vindu inn til havet, med fugleliv og fjell.

– Disse ble bygd på 70-tallet, da jeg var en guttunge. De er hva vi kaller for økologiske montere, for de viser et helt miljø. Ikke ett og ett dyr, og hvem som er i slekt, men faktisk hvordan de lever sammen.

De store vinduene er fortryllende, det er nesten så vi kan høre fuglelivet der inne.

Salen vi går i er lagt opp som en tur gjennom norsk natur, fra fjord til fjell. Vi går fra sjøen, forbi jordbrukslandskap og klassiske storgårder, til idylliske småbruk.

Vi vandrer forbi rev, orrfugl og selveste skogens konge. Jo høyere oppover vi kommer i museet, jo høyere kommer vi opp i terrenget.

Ekspedisjonen fortsetter forbi ulver i vinterlandskap, til en stor isbjørn med et fareskilt foran seg.

Petter stopper opp for å hilse på ham.

– Vet dere, man får ikke lov til å gå ut av byen på Svalbard uten børse. Da jeg var der satt folk med revolver og drakk øl på puben. Litt sånn ville vesten!

Petter viser vei inn i utstillingen som heter Livets tre: Et rom lagt opp som et kjempestort stamtre, med mennesket øverst. Her kan man følge trådene nedover, til hvor i historien de forskjellige trekkene våre dukket opp. Som stor hjerne for eksempel.

Petter er i ekstase.

– Se, her har vi en neandertaler!

I montrene rundt oss fortelles det om dramatisk endringshistorie i dyreriket. Petter stopper ved en fugl med hale, tenner, og klør på vingene.

– Denne kan klatre i et tre som et ekorn!

Vi studerer fuglen, som har opptil flere, bokstavelig talt, skarpe trekk enn hva vi er vant til.

– Da dinosaurene døde, så var det et par av disse fuglene som overlevde. Ikke de med tenner, ikke de med klør på vingene, ikke de med lang hale, men forløperen for de som er igjen.

Vi går så nære vi kan for å studere dinosaurfuglen. Det er ikke egentlig et ord, men det føles passende. Vi er jo på ekspedisjon.

– Når du ser en fugl i dag så tenker du "Ah det er bare en kjedelig fugl". Men hvis du ser under fuglen, så stikker det ut en dinosaurfot, med skjell!

Han ser seg rundt i salen.

– Alle dyr kommer fra noe, det er det Livets tre handler om. Det er ikke bare sånn at vi stammer fra apene, for apene stammer også fra noen.

Han viser oss en monter helt bakerst i rommet.

– Går vi langt nok tilbake så er til og med sopp og planter beslekta med oss. Bakterier fungerer grunnleggende på samme måte som oss. Vi er til og med i slekt med tarmbakteriene våre.

Petter smiler.

– Når vi inviterer til familieselskap, så er spørsmålet bare hvor langt vi vil gå tilbake.

Stadig trollbundet av dyrerikets fantastiske fortellinger, etterlater vi Petter i Zoologisk museum.

Karenina og Nicolo følger oss videre til Naturhistorisk museums siste tilskudd, Klimahuset, hvor vårt nye ekspedisjonsmedlem Torkjell tar imot oss med åpne armer.

Vi har hørt rykter om at man kan ta på en vulkansk bombe her inne, og stå midt i en tropisk storm. Til og med høre trærne snakke!

Han ser på oss med et lurt smil.

– Visste dere at vi har en foss også?

Torkjell tar oss med ut i klimahagen, og retter oppmerksomheten vår opp mot taket.

– Alt vannet på 700 kvadratmeter takflate samles der, og når det regner så blir det til en foss.

Han viser oss en film på mobilen.

– Å stå under der med paraplyen når det regner er helt fantastisk.

Han følger oss inn i Klimahuset. Et hus bygget for at unge kan lære om dagens klimasituasjon og komme med forslag til løsninger for hvordan vi kan stoppe krisen.

– Filmrommet er det største rommet vi har, og er et fantastisk vakkert rom.

Det er en god stillhet her inne, filmer med rolige naturinspirerte mønster går rundt på veggene. Torkjell smiler, og tar på den ene veggen. Mønsteret går i oppløsning under fingrene hans og forsvinner i små biter oppover i lufta.

– Det er mønstre og fine ting i naturen, og vi mennesker kan påvirke det. Ofte på en negativ måte.

Han følger oss inn i et rom bak den ene veggen.

Her er det masse spennende saker. Små skjermer, hjul og dingsebomser.
Han forteller at alt i Klimahuset helt bevisst er gjort interaktivt.

Her kan de unge undre, utforske og snurre seg frem. Torkjell vrir på det ene hjulet, og skrift kommer til syne over hele bordet, som magi.

Noe som ser ut som en stor isbit bortenfor oss stjeler oppmerksomheten vår. Vi går bort til den for å undersøke, men tør ikke kjenne på den.

Torkjell oppmuntrer oss.

– Bare ta på den!

Vi legger hånda på siden av den store blokka, og trekker den raskt tilbake.

Han ler.

– Unger konkurrer ofte i hvem som klarer å holde hånda der lengst, og det er ikke så lenge, for det er utrolig mye kulde inni der.

Han holder hånda si på isblokka. Vi ser isen smelte rundt fingrene hans og etterlate et håndavtrykk som forsvinner like fort.

– Den står her og smelter, og når den har smelta bort, så setter vi inn en ny.

Tenk så fint om vi kunne gjort det på jorda også.

Lyden fra filmrommet drar Torkjell inn.

– Men nå skjer det ting her.

Vi følger etter ham til midten av rommet.

Veggene rundt oss fylles med uvær, vi er i en ekte tropisk storm. Det drypper og blåser og hamrer på taket. Som om vi er i en liten hytte i jungelen.

Torden braker overalt rundt oss. Bassen dunker i brystet. Så letter det og forsvinner.

– Unger elsker disse filmene. Når isbre filmen vises så springer de på gulvet og hopper fra isflak til isflak. Det er utrolig rørende å se.

Vi sier adjø til Torkjell, og vandrer ut i Botanisk hage sammen med Karenina og Nicolo.

Mange forveksler hagen med en park, forteller Karenina.

– Botanisk hage er en samling av planter fra hele verden. De er en del av museet, vi tenker på dem som utendørs utstillinger.

Hun smiler.

– Og vi vet hvor hver eneste plante kommer fra.

Majestetiske trær omringer oss. Greinene henger over stien vi går på og beskytter oss mot sola.

– De aller fleste plantene som er her har kommet hit som frø. Vi har en bytteordning med andre botaniske hager, og vi drar også selv ut på turer for å samle frø av ulike planter.

Hun forteller at omtrent 20 gartnere jobber i hagen, vi ser dem stikke opp fra blomsterbed og busker her og der.

– Det er gjerne en kombinasjon av forskere og gartnere som drar sammen. For noen år siden var vi i Georgia, og samlet masse planter og frø fra Kaukasusfjellene.

Botanisk hage har en egen forsøksavdeling og drivhus, hvor de dyrker frem ulike planter. Det er først når de har vokst seg store nok at de får komme ut i hagen.

Nicolo snakker begeistret.

– Det er det som er så fascinerende for meg, at når vi planlegger og drømmer, så tenker vi langsiktig. Vi lager ikke en utstilling nå, og en ny en til neste år. Vi lager utstillinger til neste generasjon!

Nicolo lyser opp.

– Nå opplever vi en eksplosjon av farger og lukter her, fordi det er sommer. I høst blir det en helt annen hage. Hagen kan oppleves på så mange forskjellige måter, det kommer an på hva som blomstrer og ikke når du er her.

Karenina ser bort mot sansehagen Oldemors hage, som er fylt med gamle hageplanter fra Østlandet. Hun forteller at den brukes mye av grupper med demens.

– Når de kommer inn i hagen og lukter, og ser de blomstene som de selv er oppvokst med, så vekker det minner. Plutselig husker de ting, og plutselig sitter de og synger.

Det kvitrer og blåser forsiktig i trærne. Her bor pinnsvin, små mus, fugler og ender. Rundt omkring står vannspredere, og vi kan høre en gressklipper i det fjerne.

Vinduene til Palmehuset skinner i sola, og ser ut som et glasslott fra avstand.

Karenina forteller at det sto ferdig i 1868 og rommet Christen Smiths palme.

–  Smith var den første bestyreren av Botanisk hage og bare 29 år gammel da han ble sjef her.

I kontrakten hans sto det at han skulle få lov til å reise på studieturer og ekspedisjoner. Christen deltok blant annet på en britisk ekspedisjon til Kongofloden.

– Han samlet inn en stor mengde planter og frø på reisene sine. Blant annet sendte han frø av kanaripalme til Tøyen. En slik palme fikk etter hvert sitt eget veksthus, nemlig Palmehuset.

Vi ser inn gjennom de vakre glassvinduene.

– Den lille kanaripalmen vokste og vokste, tilslutt måtte de bygge om taket sånn at det ble plass til hele palmen. Men så brakk den og døde i år 2000, fordi den ble for høy.

Vi ser vemodig opp mot tilbygget på toppen.

– Christen selv døde i Kongo av tropefeber før han rakk å gjøre så veldig mye i Botanisk hage. Da var han bare 31 år.

Nicolo ser på oss med et skjevt smil

– Live fast, die young!

Karenina snur seg mot Victoriahuset som ligger like ved.

– Vannliljen her inne er min favoritt. Når den blomstrer, så blomstrer den i to dager. Den ene dagen er den hvit, og om natten skifter den farge til dag nummer to, da blir den rosa.

Hun smiler varmt.

– Den skifter kjønn i løpet av to dager. Dessverre blomster den bare om natten, når det er stengt, så publikum får aldri se at det skjer.

Hun tenker seg litt om.

– Vi har også en fisk i den ene dammen vår som biter folk i fingeren!

Hun humrer.

– Vi har fått noen mailer av turister som har opplevd den fisken, og hun ene ble bitt i fingeren så hun begynte å blø.

Vi ser på hverandre og ler.

I fjellhagen yrer det av liv. Vi følger en liten sti mellom blomsterbed og vakre rosebusker. Små barn i gule vester er overalt rundt oss, de tripper med små føtter, hopper over bekken og har store øyne.

De er på ekspedisjon de også.

Nicolo viser oss et stort tre omringet av en skiferbenk. Det sies at dette treet, en tyrkisk hassel, er det eldste treet i Botanisk hage. At det har stått her siden 1855, og sett byen vokse seg til rundt hagens grenser.

– Dette er favorittstedet mitt her. Hvis du sitter her kan du se solnedgangen.

Vi kan se skyskraperne herfra. Der ute kjører biler, buss og trikk. Alle er på vei et sted og ingen vet at vi sitter her, under et kjempegammelt tre, og følger med fra avstand.

Vi tar farvel med Karenina og Nicolo, men vandrer videre inn i hagen. Sånn er det når man går i land på en øy i det fjerne. Ingen vil dra hjem.