Du ska få en dag i mårå
Før vi møtte Tra, trodde vi at denne historien skulle handle om en jente som lager flotte Oslo-tegninger. Men det ble raskt klart at den skulle handle om noe mer: den skulle handle om familie. Og hvor viktig penn og papir kan bli for et barn på flukt.
Det er en regnfull novemberdag. Snøen har ikke kommet ennå, og det blir aldri ordentlig lyst ute. Kaffemaskinen på Stockfleths har nok å gjøre, det klirrer i kopper på disken. Utenfor vinduet småløper folk fra regnet. Biler kjører forbi.
Tra er i sin egen verden. Hun titter opp fra papiret med små mellomrom.
– Jeg må få med meg dette før det blir mørkt. Klokka fire er alt borte.
Til vanlig jobber hun som beredskapskoordinator for brann og redningsetaten. Tegning er hennes eget lille fristed. Hun skriver ikke dagbøker, hun tegner dem.
Hun ser konsentrert ut mot trikkestoppet på Schous Plass. Pennen hun har i hånda flyr over papiret, og etterlater seg fine bygninger og trær. Det kalles urban sketching. Med fyllepenn og akvarellmaling går hun rundt i byen og tegner den. Etter at vi så tegningene hennes på Instagram visste vi at vi måtte møte henne.
– Problemet med å tegne ute på vinteren er at man får frost i blekket. Jeg er glad vi satte oss her inne. Og vi har fått vindusplassen. I dag er vi heldige.
Hun skisser opp livet utenfor vinduet. Vi spør henne om hvordan hun lærte å tegne.
– Jeg ble kjent med en jente i en flyktningleir i Hong Kong da jeg var 6 år. Hun tegna hele tiden. Hun var bare et år eldre enn meg, men hun var kjempeflink. Hun tegna ikke pinnemennesker, men damer, akkurat sånn som de var.
Hun snakker engasjert med en behagelig stemme. Nesten tegner opp historiene i lufta foran oss.
– For meg var det en åpenbaring, at man kunne bruke pennen til noe annet enn å skrive bokstaver med. Jeg hadde aldri sett det før. Så jeg begynte å herme etter henne. Det ble en besettelse.
Livet i flyktningleiren fikk farger og magi. Uansett hvor hun gikk etter det, så hadde hun en blyant.
– Jeg tegna på vegger, bordplater. Alt som var hvitt det tegna jeg på. Jeg følte jeg hadde oppdaget noe helt fantastisk, og hun viste meg det.
Å bo i flyktningleir var ikke optimalt, men det føltes trygt.
Mye tryggere enn i Vietnam.
– Pappa hadde polio, så han var lam. I Vietnam var det ikke plass til deg hvis du hadde et handikap.
Men Tras pappa var egentlig heldig. Han hadde foreldre som ga ham en mulighet: penger til å kjøpe bøker så han kunne åpne sin egen bokhandel.
– Bøker var hans fristed. Men i dette kommunistiske samfunnet så var ikke frie tanker greit. Det var ikke lov til å være inspirert av vestlig tankesett og kultur. Politiet kom jevnlig og raserte bokhandelen hans.
Hun husker disse scenene. De var en del av oppveksten hennes.
– Det gir for mye usikkerhet. Til og med de som hadde en god utdannelse måtte bestikke seg frem til en jobb. Med pappa sitt utgangspunkt følte vi oss nødt til å dra.
Hun forteller om en dramatisk flukt. Første steg var å manøvrere seg ned til sjøen uten å bli sett av grensevaktene. Tra flyktet med søsteren sin, begge foreldre, en tante og fetter.
– Mor var bare i midten av tjueårene da vi flyktet. Pappa med handikapet sitt var avhengig av at noen kunne bære han, helst overalt.
De kjøpte det hun kaller en fluktpakke, og ante ikke hvem de skulle flykte sammen med. Alt de visste var hvor de skulle møte opp, og at de skulle late som om de var på ferie sammen med menneskene de møtte der.
Hun tar en pause fra tegningen og forteller om en 17 år gammel gutt som gjorde flukten til familien mulig.
– Jeg kaller ham for bror, men han er ikke broren min. Han hadde med seg lillebroren sin på 14 år. De reiste alene, og det var de vi skulle flykte med.
Hun forteller om hvordan de to unge brødrene styrte båten, uten kompass, uten kart. Og hvordan den 17 år gamle gutten tok ansvaret for å ta vare på faren hennes.
– Han gjorde det av seg selv. Han bar pappa og hjalp ham på do, han hadde pappa på ryggen, han bar pappa fra stranda og opp i båten.
Hun smiler vemodig.
– Vi var på sjøen i 45 dager. Vi strandet, vi sultet, vi ble skutt på.
Hun ser ut av vinduet foran oss.
– Jeg ante ikke hvor gammel gutten var. Men pappa har minnet oss på det jevnlig senere.
Hun smiler.
– Husk det, sa pappa. At de to unge guttene styrte båten og førte oss til land.
Det begynner å bli mørkt utenfor vinduet.
Hun åpner det lille akvarellskrinet.
De var i flyktningleir i 1,5 år til sammen. Først i Hong Kong, så i en transitt på Filippinene. Hun sier de var heldige som ikke måtte være der så lenge.
– Det var takket være pappa. Hans handikap gjorde at vi ble prioritert som kvoteflyktninger.
De fikk en forespørsel: Ønsker dere å komme til Norge? Et land langt borte som de aldri hadde hørt om.
– Vi fikk høre at det var et veldig rent land, med isbjørner og høye bygninger. Men veldig kaldt. Også tenkte vi at isbjørner er jo helt fantastiske. Så dit skal vi!
De takket ja, og kom til Bærums Verk vinteren 1989. Et område som da var helt nyetablert, med bare noen små rekkehus og blokker ferdigstilt. Tra var åtte år gammel.
Det var ingen isbjørner der, det var litt trist.
Hun ler.
– Men vi var samlet. Vi flyttet rett inn i en IKEA-møblert leilighet. Det var sterilt, men veldig vakkert. Vi hadde aldri hatt sånne møbler før.
Tanta og fetteren hennes fikk leiligheten rett over dem.
Hun lyser opp når hun forteller om oppdagelsesferden i kjøkkenskuffer og skap.
– Vi fant så mye rart i kjøkkenskuffene! Ostehøvel! Hva er det for no? Og hvitløkspresse! Og makaroni!
Hun rister på hodet.
– Vi visste ikke hva ting var, men vi skjønte at det var mat, og redskap som vi etter hvert ville oppdage hva er. Alt var veldig spennende.
Det var en stor omstilling, å komme fra et land hvor man hele tiden hadde folk rundt seg, hvor det alltid var støy, hvor man var vant til å leve veldig tett, til Norge.
– Her var det så mye plass, så mye ro. Det var så stille.
Hun blir mildere i stemma.
– Også snødde det ute. Vi satt sammen, alle sammen i en seng, og titta ut av vinduet. På snøen, på naboen. Så begynte det å mørkne.
Hun ser ut av vinduet.
– Alt var nytt og vi hadde fått nye muligheter. Samtidig hadde vi den lengselen til hjemlandet, men også tryggheten fordi vi hadde foreldrene våre sammen med oss. For meg er det et veldig vakkert minne.
Hun beskriver det så godt, som et maleri friskt i minnet.
– Vi hadde reist så langt, og så farefullt, for dette. Og der sitter vi sammen og betrakter det.
Det er 30 år siden flukten. Tegning har vært en trofast venn siden den dagen i flyktningleiren. Hun ser opp på bygningene utenfor vinduet og setter pennen mot papiret.
– Tiden stopper når jeg tegner. Jeg bruker alle sansene mine, og samler de i dette produktet. Ingen kan forstyrre meg her, og det gjør meg veldig godt.
Hun beskriver det som følelsesmessig yoga. Hennes egen lille verden.
– Motivasjonen er å oppnå denne følelsen, når jeg blar i tegningene mine i etterkant. Det er som å være der igjen, som et konsentrert minne.
Kaféen begynner å fylle seg opp. 11-trikken lyser opp den mørke gata. Tra prøver å løpe fra klokka. Nydelige fyllepenner ligger ved siden av henne.
– Det er en besettelse det og. Tegnesakene. Det blir som å være glad i sko og vesker. Bare at jeg er glad i det også.
Vi ler.
Hun viser frem en sort penn med gullskrift på.
– Dette er favorittpennen min. Den er så vakker. Det er smykker ikke sant? Jeg går og bærer på smykker.
Hun viser meg hvordan hun bruker den, og skriver nederst på tegningen.
– Hva heter denne gata igjen? Thorvald Meyers gate? Schous plass?
Vi blir enige om Thorvald Meyers gate. Hun skriver det ned.
– Ser du? Du får sånne variasjoner i strekene når du setter trykk. Da blir strekene tykke, og når du løfter, så får du tynnere strek.
Tegningen begynner å nærme seg ferdig.
Vi spør henne om hun vet hvor den 17 år gamle gutten er i dag.
Hun nikker.
– Pappa døde i år. Fordi jeg ikke kjente alle vennene hans så la jeg ut en beskjed på Facebook profilen hans om at vi skulle ha minnestund for ham, at vi skulle feire hans liv.
Ikke lenge etterpå får hun en venneforespørsel fra en fremmed.
– Det var 17 åringen. Pappa og han må ha fått kontakt helt nylig uten at jeg visste det. Han sa, du husker nemlig ikke meg, det skjønner jeg, men husker du at jeg bar din far på ryggen?
Hun smiler varmt.
Han forteller at han bor i Canada. Etter deres 45 dager sammen på sjøen vil han fortelle hva han har funnet frem til, at han har det fint. Og at han vil ha kontakt.
– Jeg prata med han i sommer. Pappas død har ført oss sammen.
Hun fargelegger bygningene rundt oss.
– I den verste sorgen etter pappa så begynte jeg å bla tilbake i dagbøkene mine. Jeg så på tegningene jeg hadde laget da jeg var sammen med ham. Da tenkte jeg at det er derfor jeg gjør dette. For å få gjenoppleve minnene. Ingen kan ta det fra meg.
I leiligheten har hun 40 bøker med minner. Brannsikkerhet er viktig.
– Jeg må ha sprinkelanlegg. Jeg vil ikke gjemme bort bøkene i en brannsikker safe, for jeg må se dem. Jeg blir glad av det.
Hun ser ned på tegningen.
– Jeg føler meg rik når jeg ser de dagbøkene.
Det er dette hun gjør for å bevare, det er sånn hun tar bilder.
– Jeg skal fylle bøkene mine med minner. Og jeg skal lage nye minner. Det er det som er motivasjonen min.
Tegningen blir ikke ferdig, det er for mørkt til å se fargene ute. Vi klemmer hverandre farvel og forsvinner hver vår vei ut i den mørke gata. Men noen dager senere får vi dette bilde på mail.
Hun har dratt tilbake for å fargelegge minnet av møtet vårt.