Gullslottet i skogen

Det er lite folk på T-banen fra Jernbanetorget. Tåka henger lett over byen, og er heldigvis ikke i veien for utsikten i det vogna begynner å stige oppover mot Frognerseteren. Det er stille. Plutselig ser fjorden og byen så liten ut.

Vi kjører forbi skolebarn som leker i skolegården, folk som er på jobb og folk som kanskje er på vei dit. I vogna sitter folk med munnbind, for å beskytte seg selv og hverandre. Dørene åpnes og lukkes. Få går av og ingen går på. Vi kjører forbi hus med gress på taket. Og gamle, majestetiske trær. Vi kjører t-bane gjennom skogen. Som i et moderne eventyr.

Vogna stopper på Frognerseteren og vi går ut. Utsikten ned til byen er gjemt under tåka, men stemningen her oppe er likevel magisk. Det første vi får øye på er de fem lysende konstruksjonene i gull som vi har sett fra byen. De symboliserer de fem krigsårenes kamp for frihet og demokrati, og er et mektig syn på nært hold.

Vi går inn i billettbua for å spørre etter Vebjørn. Sammen med broren Eimund er han kunstnerisk leder for Roseslottet, og i dag skal vi få en omvisning.

Vi er tidlig ute. I bua sier de at Vebjørn vanligvis kommer tuslende ut av skogen når han har en avtale. Og det er akkurat det han gjør. På slaget tolv kommer han ut mellom trærne og møter oss ved porten til Roseslottet.

Han smiler.

– Velkommen til en kunstnerisk hyllest til demokratiet.

Vi gratulerer ham med godt besøk. Roseslottet åpnet samme året som covid-19 kom, men har likevel på det meste hatt 2000 besøkende på en dag.

Han takker, og sier at på sånne dager er det fullt fra morgen til kveld, for bare 200 får være inne samtidig. Nå venter de bare på snøen så blir det enda flottere. Tenk deg, sier han, Roseslottet i vinterdrakt.

Han smiler igjen, og snakker så engasjert at ordene nesten løper fra ham.

– Et gullslott i skogen er noe alle har et forhold til, og kjenner igjennom eventyrene de har hørt. De har gått igjennom det i fantasien sin.

Han forteller at vi nå står i begynnelsen av en 240 meter lang spiral, tilsvarende halvannen fotballbane, med kunst og geometri.

For voksne blir kanskje alvoret bak Roseslottet det tydeligste: Fortellingene om skader vi ble påført da nazistene kom og tok fra oss friheten.

Vebjørn forteller engasjert.

– Det handler om verdiene som vi mistet over natten. Altså rettsstaten, demokratiet, menneskerettigheter, humanismen.

Vi går gjennom porten og følger stien mellom mange små portretter av mennesker som viser vei inn til utstillingen. Alle maleriene kommer med en historie som er skrevet under dem.

De ser på oss fra der de står, og Vebjørn forteller om dem.

– Det er 37 tidsvitner. Mennesker som jeg har reist rundt og møtt de siste tre-fire årene. Mennesker som på forskjellige måter opplevde krigen.

Han går bort til bildet av Kjell Grandhagen, som var mentoren deres frem til han døde 3. mai i fjor. Vebjørn viser til teksten.

– Her ser du et utdrag av det som var hans siste offentlige opptreden som mentor, og hvorfor han mener at Roselottet er et viktig prosjekt. Fordi verdiene vi mistet da på mange måter igjen er under press.

Han beveger seg videre oppover gangen av malerier.

– Her er Petra Olsen, hun er den siste gjenlevende lotten fra Sørøya. Petra skjøt aldri sånn jeg har forstått, men unge jenter helt ned i tenårene var med som skarpskyttere, og gikk imot tyske spesialstyrker.

Han er tydelig imponert.

Vi går forbi flere bilder av mennesker som har fortalt historien sin til Vebjørn, og som nå har gått bort.

– Herman Kahn er blant de som nå er døde. Han ble funnet i Ebensee. Amerikanske styrker gikk forbi en haug med lik, og fikk se en hånd røre på seg. De dro i den, og 18 år gamle Herman kom ut.

Han snakker om dem som venner. Smiler og beveger seg engasjert mellom dem.

– Astrid var den yngste grenselosen, bare ni år gammel. Jeg møtte henne i Hattfjelldal. Hun gikk med flyktninger over til Sverige, alene gjennom skogen.

Duskregn faller i det vi går opp mot en fantastisk lysinstallasjon.

– Her har vi lysporten!

Vi tar et bilde av ham og mumler noe om dårlig vær.

Det vil ikke Vebjørn ha noe av. Han slår inspirert ut med armene, som om han står på en scene.

– ammen vi har jo gratis røykmaskin! Det er jo nå folk må komme, se så stemningsfullt! Det er jo det som er poenget her. Det er et helårsprosjekt!

Andre besøkende følger med på ham i beundring. Først litt sånn i smug, for vi er jo nordmenn, men etter hvert blir interessen for vanskelig å skjule.

Han smiler og går videre, de andre besøkende slenger seg på i det han stopper for å fortelle om lydinstallasjonene.

Han har en teatralsk formidlingsevne, alle følger med når han forteller.

Og vi følger alle etter ham i det motivene blir mørkere, og de glade fargene forsvinner.

– Disse maleriene viser hva som skjer når totalitære krefter skal knekke humanismen og friheten.

– Alle totalitære krefter er like. De vil undertrykke det frie individet, kontrollere det, eller tilintetgjøre det, hvis det ikke innordner seg i det totalitære.

Han ser på oss alvorlig.

– Og totalitære krefter kommer i mange forkledninger.

Vi kommer til en skulptur av en høy hvit rose, en hyllest fra Vebjørn og Eimund til den ikke- voldelige motstandsgruppen kalt Den Hvite Rose. De besto av en gruppe med studenter i München, som kjempet med ord i stedet for våpen.

– Den hvite rosen symboliserer motstandsgruppen, og derfor navnet, Roseslottet. Det er inspirert av disse fantastiske, modige, tyske ungdommene som ville få tyskerne til å tenke selv.

Alle medlemmene av Den Hvite Rose, bortsett fra ett, ble dømt for høyforræderi og deretter henrettet. Den eneste overlevende, Traute Lafrenz, slapp dødsstraff og lever fortsatt i dag, hundre år gammel.

Vi går videre inn i utstillingen, og stopper ved et maleri av en dåpskjole.

– Denne kjolen så jeg i Hammerfest. Jeg er så glad i kniplinger, så jeg løp bort for å se, men så fikk jeg se at det er hakekors som er kniplet.

Ekte kniplinger er integrert i maleriet hans, en bord med hakekors over bryststykket på kjolen til det lille barnet, som på kjolen han fikk se.

– En tysk soldat og en norsk jente fikk barn sammen, og så har bestemor i Tyskland sendt opp dette nydelige håndarbeidet, men så er det dette brutale mønsteret på den.

Det går kalt nedover ryggen på oss.

På avstand ser det ut som en helt vanlig dåpskjole.

Vebjørn stopper igjen, og ser på noen trær et stykke unna oss.

– Ser dere de istidsbjerkene på den ene siden der? Er det noe rart ved den tredje, den som står lengst bort? For jeg gikk ute her en kveld og så på den borterste og tenkte at det er noe som ikke stemmer helt her.

Vi foreslår at den kanskje er brent eller om den bare ser rar ut fordi den har forsvunnet inn i maleriet.

Han ber de som har slengt seg med oss om å komme og se.

– Se der, ser dere det?

Alle myser i kor.

Han lar spørsmålet henge i luften.

– Jeg har laget et kunstig tre.

Vi ser på hverandre, flaue over egen gjetning og samtidig imponert over hva han har laget.

Han trasker videre og smiler lurt.

– Så det skjer ting her oppe, dere må følge med.

Vi skjerper sansene og småløper etter ham mellom maleriene for å holde følge.

Alt her er originalt, og malt på plastplater med epoxy på toppen for at det skal tåle vær og vind.

Det må jo ha tatt lang tid å lage alt dette?

Han sier at den største jobben har vært å bygge og utvikle Roseslottet som installasjon.

– Men vi har alltid har hatt de rette folkene til å bygge og utvikle. Mennesker som ser prosjektet og er begeistret.

Som en rørende gest har alle som var involvert i byggingen enten halvert fakturaen eller ikke sendt den i det hele tatt.

Å faktasjekke historiene og skrive tekst til bildene har også vært en massiv jobb som har blitt utført av blant annet historikere, forskere, HL-senteret og Jødisk museum.

Han lander på at prosjektet har tatt tre år tilsammen. Pluss 40 år, som han pleier å si.

– Malingen har nesten vært en sånn avreagering, det er derfor det har blitt så mange bilder.

Han stopper ved ett av en ung pike.

– Hun ble forelsket i en tysk soldat. Vi kaller henne Gunvor, for vi fikk ikke lov til å kalle henne det hun egentlig heter. Hun døde for fem år siden.

Han forteller at dette for mange fortsatt er vanskelig å snakke om. I nyere tid har tyskerjenter stort sett blitt møtt med sympati, men skamklippingen av jentene etter frigjøringen er brent inn i historiebøkene. Han forteller at noen av jentene som ble sammen med tyske soldater i Frankrike ble skutt.

Han ser på bildet han har malt.

– Dette er sett gjennom linsene til hennes kjæreste da, så du ser hvor forelsket de er. Og dattera som ligger oppi vogna, hun dukket opp for meg her! Så nå skal jeg male henne som tidsvitne også.

Vi går videre. Han viser oss malerier av mennesker som sto imot og kjempet på hver sin måte. Fra å stå i frontlinjen, til å lage matpakker som de la ned langs veiene eller puttet under gjerdene til fangeleirene.

Og han forteller om menneskene som ble dratt ut av sine hjem, og drept fordi de var jøder.

Den tyske kunstneren Gunter Demnig har laget minnesmerker for jødene som ble drept i nazistenes Holocaust. Små steiner i messing som kalles snublesteiner, plassert utenfor hjemmene de ble revet vekk fra.

Hver stein bærer et navn og fødselsår, samt dato og sted for hvor personen som steinen representerer, ble drept. I Oslo er det 393 snublesteiner, per 20. september 2020.

Vebjørn stopper foran et maleri av en liten jente i rød kåpe, som har snublesteiner ved føttene.

– Her er Ellinor Meiran, hun ble hentet 26. november 1942 og fraktet til DS "Donau".

Skipet, som er kjent for å ha stått for den største enkeltdeportasjonen av norske jøder under krigen. Da de forlot Amerikalinjens kai denne dagen i 1942 var det 532 jøder om bord: 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Av alle dem var det bare ni menn som overlevde andre verdenskrig.

Vebjørn ser på Ellinor.

– Her ser vi snublesteiner i det hun går. Hun går over sin egen stein, da.

Bak Ellinor ser vi bilen som skal føre henne til DS "Donau".

Hun er allerede død uten å vite det selv.

Han sier at historien om Ellinor er den som har preget ham mest under arbeidet. Etter å ha fått tak i historien hennes på Jødisk museum, dro han ned for å se snublesteinen hennes.

– Da jeg fikk se den tenkte jeg at henne skal jeg gjøre hva jeg kan for, henne skal jeg gjøre til Norges mest kjente femåring.

Hun var bare fem år?

Han svarer fort.

– Fem år. Fem år.

Han går rundt dette lille huset han har bygget for henne, som forteller om Ellinors reise.

– Her er det siste bilde fra Auschwitz, her er hun i rød kåpe, ved en haug med klær og sko utenfor gasskamrene. De fikk jo beskjed om at de skulle dusje for å lure dem inn.

Han forteller om en jødisk forfatter ved navn Nelly Sachs, og et nydelig dikt hun har skrevet om Holocaust.

Han ser på oss.

– Aske sover seg til ny stjerneform, skriver hun.

Han leser diktet for oss på tysk også.

Klump i halsen.

Så vakre ord på noe så umenneskelig forferdelig som gasskamrene i Holocaust, på samme språk som Hitler, er hjerteskjærende å høre på.

Han ser på det lille huset som maleriene henger på.

– Inne i Ellinors hus er det stille, der hvisker vi. Der kan man møte Ellinor.

Han viser vei.

– Hvis dere går inn her, så ser dere Askesøvn og tilslutt så ser dere Ellinor i hennes søvn.

Vi går inn i huset. Det er helt mørkt, men vakker sang trekker oss innover i rommet, som et kor i en kirke. Koret blir høyere i det vi kommer frem til maleriet av Ellinor som sover. Hun er omringet av englesang. Som om de beskytter henne her inne.

På veggen utenfor Ellinors hus er et stort maleri av gamle menn som skåler over et bord med rikelig av mat og drikke.

– Dette er fra Wannsee-konferansen i 1942, da nazistene hadde funnet løsningen på det de kalte jødespørsmålet.

– Bildet forteller om denne grusomme konferansen som er nullpunktet i Europas historie, hvor logistikken og gjennomføringen av Holocaust ble vedtatt.

Han ser på bildet han har malt.

– Bak en fasade av idyll og system skjuler råskapen seg, det er derfor jeg har malt dette som en idyll, da.

Vi løfter blikket opp, forbi maleriet av feiringen, og ut mot byen.

Maleriet av Ellinor står på kanten, med utsikt mot fjorden.

– Når det er klarvær så kan man se ned til dit ting skjedde, som med Ellinor. Man kan se hvor Donau seilte ut med henne.

Regndråper lager lyd på jakkene våre.

Vi samles ved menneskerettighetserklæringen, like ved lysinstallasjonen De Ufødtes Stjerne.

Han forteller at han akkurat hadde en gruppe fra FN her som jobber med menneskerettigheter.

– Når vi kom hit, så fortalte jeg dem at når vi har skoleklasser på besøk, så tar vi det sammen. Da står skoleklassene her, også sier jeg først en setning, så sier de en. Og når de hørte det, dette var jo voksne folk da, så sier de, du, kan ikke du gjøre det med oss og?

Han ser rørt ut.

– Og jeg bare jaaaa, så da gjorde vi det sammen. Det var fantastisk!

De andre besøkende hører på, med glitter i øynene.

Han forteller at når de har skoleklasser på besøk så pleier han også å si til dem at her i Roseslottet feirer de 17. mai hver dag hele året, i Wergelands ånd.

– Også sier jeg, at det vi jubler for når vi vifter med flagg og gratulerer hverandre med dagen er jo friheten vår. Det er den vi jubler for.

Han hever stemma, som om vi er ungdommene han snakker til.

– Og da spør jeg dem, hvem er det som skal bringe disse gullskattene videre, dette kjæreste, denne friheten vår, inn i fremtiden til kommende generasjoner? Også roper de DET ER VI! DET ER VI!

Han lander.

– Det er den store fortellingen.

Det blir klart for oss alle som står her i duskregn og hører på han.

Alt dette er for dem. Til ungdommen.

– Vi bruker kunsten, scenen, teater, dans, musikk og bildekunst til å fortelle om disse verdiene. Og geometrien, som var grekernes eget språk.

Han snakker om at konflikter ikke skal løses med våpen, makt eller vold, men ved en demokratisk kultur, i et demokratisk sinnelag.

– Det skal løses i humanismens ånd, hvor individet står suverent øverst og kan kritisere så mye det vil. Det er et av fundamentene i demokratiet, ytringsfriheten. Det er Roseslottets ånd.

– Det er det jeg og Eimund snakker om, at skal synke ned i hele mennesket, i hjertes sinn og sjel, så skal man fylles av dette, og gå ut av Roseslottet som en ny-inspirert person.

Han ser på alle oss som står og hører på ham.

– Vi vet alt dette. Dette er ting vi vet, men man må friske det opp hele tiden. Og få det inn på flere måter, altså gjennom kunsten.

Været begynner å bli ganske surt, til og med Vebjørn må si seg enig, han fryser.

Han har vaska jakka si i maskin, uten tennisballer, så foret har klumpa seg.

Nye besøkende på vei inn lyser opp i begeistring av å se selveste kunstneren på plass. For en velkomstkomité! Det er stor stas, de må nesten gå bort og slå an en prat.

Vebjørn ser like glad ut som dem.

De spør om hvor lenge Roseslottet skal stå.

Han sier at det er solid bygd og vil tåle å stå lenge, og at det er planlagt og stå til desember 2025.

Vi ser opp på Kongebjerka, en av de fem lysende konstruksjonene i gull. Den blir beskrevet som en lysende ryggsøyle som skal minne oss på at disse prinsippene bare lever så lenge vi tror på dem.

Kanskje burde Roseslottet stå her for alltid.

Vi takker så mye for at vi fikk komme opp hit, og løper fra regnet mot T-bana.

Vebjørn står igjen i gullslottet i skogen.

Man kan se det helt fra byen.

Så vi ikke glemmer alle de som risikerte og mistet livet sitt, for vår frihet.