Hopp til hovedinnhold eller footer
Til forsiden

Historiene på Grand Hotel

Hvilke fortellinger skjuler seg i et hotell? I over hundre år har Grand Hotel Oslo huset kjente kunstnere, store filmstjerner, verdenskjente politikere og fredsprisvinnere. Nå står det der som en skattkiste full av Oslo-minner, midt i hjertet av byen. Hva ville veggene fortalt hvis de kunne snakke? Bli med inn, da vel!

Publisert : 25.03.2020
Sist endret : 22.01.2026

Det er torsdag morgen i hovedstaden og sola skinner ned på Karl Johan som er i ferd med å våkne. Lampene på Stortinget lyser gjennom vinduene, turister står utenfor og tar bilder. Klokkene på rådhuset forteller oss på vakkert vis at vi er i tide, i det vi står utenfor dørene til praktfulle Grand Hotel. Vi har nemlig et viktig møte klokken 10.00.

Det kribler i magen i det vi går inn de doble glassdørene på hotellet. Vakre, lange greiner med blomster og sommerfugler strekker seg utover fra et bord midt i resepsjonen. Alt flyter harmonisk her inne, alt er pusset, alt skinner.

Dresskledde gjester kommer inn dørene i det hotell-manager Sonja møter oss ved den store blomsterdekorasjonen. Snart skal vi få et magisk kikkehull inn til fortiden, til historiene som lever her inne. Hun håndhilser og smiler varmt.

– Det skal være en stor konferanse her i dag, det kan nok hende det blir litt folksomt.

 

En mann kommer bort og spør om han kan ta ytterklærne våre, vi takker pent ja. Han forsvinner inn en dør og kommer ut igjen tomhendt.

Sonja hvisker til oss.

– Han heter Jaume og er concierge, han gjør det umulige mulig.

Vi spionerer på ham fra bordet med blomstene, mens han elegant besvarer telefonen og hjelper alle som kommer bort. Sonja utdyper.

– Han gir anbefalinger til gjester, booker restauranter, teaterbilletter og limousiner.

Hun ser på oss.

– Åpner butikker som egentlig er stengt.

Vi ser på hverandre med store øyne. En ekte trollmann på huset!

Hun forteller at Jaume er medlem av Les Clefs d'Or, som betyr 'de gylne nøkler'. En organisasjon med elite-concierges, som kan åpne dører ingen andre kan.

Vi spør ham pent om vi får ta et bilde.

 

Jaume lyser opp! Han sier han liker det, og stiller seg pent foran kamera med en eneste gang.

Resepsjonistene smiler i beundring. Sonja introduserer oss for dem.

– Vi kaller dem hotellets hjerte, for alt går via resepsjonen.

Bak dem henger en vakker nøkkeltavle, hvor hver nøkkel har fått sitt eget lys. Vi nikker høflig til resepsjonistene i det Sonja viser vei inn i Palmen Restaurant, som er en del av den opprinnelige strukturen fra 1874.

– Aller først var det Grand Cafe som åpnet, som restaurant, og her vi står nå var det en stall. Grand lå da utenfor Kristiania, så folk kom ridende med hest og vogn.

Vi humrer og ser oss rundt. Glasstak, klassiske varmefat i sølv og interiør i fløyel gjør det vanskelig å se for seg at det en gang sto hester her.

 

På veggene rundt oss henger det vakker kunst. Noe er laget til hotellet, og noe er lånt ut av hotelleier Christian Ringnes, som den vakre lysekronen som henger over oss.

Sonja ser opp på den.

– Den er laget av Cerith Wyn Evans. Hun lagde den med Murano-glassblåsere i Venezia. Lysene pulserer med musikken.

Vi blir stående og beundre den.

 

Sonja smiler og går lenger inn i restauranten, til Hall of Fame. Kjente ansikter ser på oss fra flotte rammer. Oprah Winfrey, Spice Girls, Tom Cruise. Hun forteller at alle som har fått bildet sitt på veggen er gjester som har bodd her og som har signert gjesteboken. Under hvert bilde henger deres hilsen.

Hun stopper ved bildet av Chuck Norris.

– Dette er veldig fint skrevet, han var her i september i fjor.

Vi går nærmere for å se på papiret i glassramme. I svart løkkeskrift står det:

"Your staff is some of the finest we have ever been taken care of."

Hun går videre, forbi presidenter og fredsprisvinnere. Vi stopper ved Rolling Stones.

– Rolling Stones var her sist i 2014. De bodde hos oss i ti dager, hele bandet, uten at presse eller media fikk det med seg før den siste dagen, da Mick Jagger selv la ut noe på Instagram.

Kjeven dropper. Tenk hvor mange som må holde kjeft samtidig for å få til noe sånt. Det er virkelig imponerende. Dette er jo på nivå med CIA og Secret Service!

Hun ler.

– Ja, vi er veldig stolte av det. De kom fra Asia og skulle starte Europa-turneen i Oslo, så da hadde de bandøving her.

Vi går ned mot baren og finner et neonverk laget av Tracey Emin. Sonja forteller at det er en hyllest til Munchs berømte kunstverk Skrik.

 

Vi ser oss rundt i barområdet, Sonja smiler lurt.

– Ylvis-brødrene sier at de skrev What does the fox say her. Den gikk jo helt viralt!

Låta som var ment som en spøk, men fikk over 100 millioner visninger på litt over en måned, og endte opp med å bli den mest sette videoen på YouTube i 2013. Bare de som var på månen gikk glipp av den.

Vi ler og synger på sangen i det vi går ut av Palmen Restaurant, og blir oppmerksomme på en gullfarget skulptur. Den heter Boy on a rocking horse forteller Sonja, og er laget av den dansk-norske kunstnerduoen Elmgreen & Dragset.

De ville lage et alternativ til krigsmonumenter, og sette lys på mindre spektakulære hendelser i folks liv, som ofte viser seg å bli de viktigste.

Skulpturen viser en liten gutt på gyngehesten sin, og skal hedre hverdagskampen det er å vokse opp.

 

Vi går bort til heisen med blanke, gullfargede dører. Sonja trykker på en knapp, vi går inn og forsvinner oppover i etasjene. Dørene åpner seg og vi følger etter henne ut i gangen, uten å vite hvilken etasje vi er i. Hun stopper ved en dør og låser den opp.

Da døren åpner seg kjenner vi igjen rommet. Vi har sett det i Arild Fröhlichs film Grand Hotel, en norsk dramakomedie fra 2016 med Atle Antonsen i hovedrollen. Hun har tatt oss med inn i selveste Tårnsuiten. Vi måper.

Vi har kommet rett inn i soverommet, et lunt rom med vegg til vegg teppe og bad i enden. Alt ser så nytt og rent ut at vi er redde for å komme borti noe. Sonja går opp trappa til andre etasje, langs en vegg med speil. Vi følger etter.

Hun nikker høflig når vi snakker om filmen og hvor godt vi likte den.

– Crewet var her og filmet i noen uker, og det var veldig gøy, for mange av hotellets ansatte fikk lov til å være statister.

 

Hun åpner lukene foran vinduene når vi kommer opp i andre etasje, det er fortsatt litt morgendugg på dem.

– Her er det ofte bryllupsgjester. Da serverer vi champagnefrokost i suitens toppetasje når de skal ha late check out.

Vi går opp trappa til toppetasjen, selve Klokketårnet, med panoramautsikt. Tårnsuiten har ikke store flater, men fordi den har tre plan og godt med lys, så fremstår den ulikt noe annet vi har sett. Som en liten bit himmel.

Sonja smiler.

– Det var mange i byen som sa at Julius Fritzner var gal når han åpnet Grand Cafe. At det var altfor langt utenfor Kristiania.

Vi speider utover alle hustakene rundt oss. Vi ser helt bort til slottet. Vi ser ned på Stortinget. Nå er hotellet midt i sentrum, som om hele byen har blitt bygd rundt Grand Hotel.

Hun nikker.

– Dere må se opp i taket her også. Lysekronen er ny.

Vi ser opp og gisper.

 

Dette er ikke et rom man går fra med lett hjerte, men hun får oss med ut i gangen til slutt. Vi beveger oss mellom hotellets etasjer usett. Utsiden er glemt, for vi har gått oss bort i en verden med hemmelige dører og full service. All retningssans er som blåst bort. Det føles litt som å forsvinne inn i en vakker labyrint, vi må bare stole blindt på Sonja. For hun vet om alle de hemmelige dørene, og nøkkelen hennes kan åpne hver og en av dem.

Hun ser hvor bortkomne vi er og ler.

– Det tar tid før man blir kjent. Jeg tror det tok meg et halvt år.

 

Åtte år har gått siden hun begynte å jobbe her. På hotellet har de 284 rom og nesten alle er forskjellige. Det er 54 suiter, og de har 130 ansatte for øyeblikket.

– Hotellet er egentlig tre bygninger som har blitt slått sammen. Man tenker at det bare er den bygningen man går inn i, frontsiden du ser fra Karl Johan, men så har vi de byggene ved siden av også, som har blitt til ett. Derfor ser du litt forskjellig takhøyde.

Vi hadde ikke engang lagt merke til takhøyden, men dette kan i hvert fall forklare problemene vi har med å orientere oss. Sånn som nå for eksempel. Aner ikke hvilken etasje vi er i.

Hun ler.

– Åttende etasje. Det er litt komplisert.

Men det er det som gjør det så spennende også. Gleden med å reise handler jo om å utforske og dra på oppdagelsesferd, også i hotellet man skal bo i.

Vi går bortover en lang gang, runder et hjørne og fortsetter videre. Hun låser opp en dør og det første vi ser er en stor vase rett foran oss. Vi introduseres for hverandre.

– Denne er laget av Dronning Sonja.

 

Vi blir igjen stående og måpe, hun ler og forsvinner et stykke opp trappa. Vi følger etter.

En stor og flott leilighet med bibliotek, peis og stor terrasse står foran oss.

– Dette er Royal Suite. Denne suiten er veldig populær når vi har store artister eller politikere på besøk.

Hun går lenger inn i rommet.

– Så er det jo en gigantisk seng, ler hun.

Hun tuller ikke. En virkelig gigantisk seng står foran oss.

– Det er morsomt, den står her bare fordi Michal Douglas og Catherine Zeta Jones skulle bo her. Vi måtte ha nye senger til de kom.

Vi ser på henne som store spørsmålstegn.

– De sover bare på hver sin 120-seng. Det måtte være mulig å sette dem inntil hverandre, men også dra dem fra hverandre. De kjøpte disse sengene til oss til de skulle komme på besøk. Vi har bare latt dem stå etterpå.

 

Det tar litt tid å riste dette av seg. Helt til vi kommer inn på badet, som har en egen badstue og trapp opp til badekaret. Milde måne! Kanskje det er litt sånn her det føles å komme inn på slottet?

På vei ut av den kongelige suiten går vi forbi en dør i samme gang.

– Den har tilknytning til dette rommet, hvor tjenere, assistenter eller security til hovedgjesten kan bo.

Vi nikker som om vi kjenner til et sånt behov. Selvfølgelig.

Hun følger oss rett inn i penthouse-suiten, og det er her det blir klart for oss hvordan Grand Hotel klarer å gjemme verdensstjerner som Rolling Stones i flere dager uten at de blir sett. Foruten å ha en gigantisk takterrasse hvor de ofte har bryllup og et stort industrielt kjøkken, har suiten en egen hemmelighet.

Hun tar frem nøkkelknippet sitt og åpner en dør ut til en annen gang enn den vi kom fra.

– Det som er spesielt med denne suiten er at gjestene kan kjøre bilen inn i garasjen, gå inn i denne heisen, og ta den helt opp hit uten å bli sett.

Heisen kommer og vi går inn i den. Hun trykker på knappen. Vi kommer ut i en ny gang, fortsatt fullstendig retningsville. I midten av en stor, fantastisk trapp henger en virkelig vakker lysekrone.

 

Sonja forteller om juniorsuiter så populære på 17. mai at de går i generasjoner. Når foreldrene blir for gamle går suiten over til barna, og de er helt umulig å leie.

– De har utsikt mot Karl Johan, det synes gjestene er stor stas. Å stå der på balkongen på 17. mai. Noen familier vil ha pølser klokken ti, og kjøttboller halv elleve, så vi har pølsekokker her med ketchup og krone is og alt. Det er veldig mange morsomme tradisjoner.

Hun ler.

Dette er virkelig en annen verden.

 

Vi går ned den utsmykkede trappa. Kunsten på veggene følger oss hele veien. For første gang kjenner vi oss igjen, fordi vi kan se resepsjonen. Men vi går rett forbi, mot trappa til selveste Speilsalen. Sonja finner frem nøklene sine, de klirrer hele veien opp trappa. Hun setter nøkkelen i døra og åpner den.

Vi er i gangen utenfor. Hun smiler og ser opp mot taket.

– Madonna ville ha med seg disse lysekronene hjem. Hun forsøkte å kjøpe dem av oss.

 

Så bergtatt skal hun ha blitt, sier ryktet, at hun ansatte noen for å lage en eksakt replika.

Sonja humrer.

– Madonna ønsket også at vi skulle slå av rådhusklokkene fordi det var for mye bråk.

Hun går mot døra til Speilsalen med nøkkelknippet sitt.

– Det klarte vi ikke.

Vi blir stående igjen, fortumla over at de faktisk forsøkte.

– Ja, man må jo prøve.

Hun smiler og trekker på skuldrene. Nøkkelknippet klirrer i døra. Hun åpner den. Speilsalen sover, det er helt mørkt her inne, ingen fest i dag. Vi er i salen som huser selveste Nobelmiddagen. Vi er helt backstage. Hun leter på veggene.

– Det spørs om jeg i det hele tatt finner lyset.

Vi ler.

 

Men bekymringen er oppriktig. Hun går i ring rundt seg selv.

– Jeg må nok ringe noen?

Etter en kjapp telefonsamtale kommer lyset på. Vakre lysekroner, store speil langs veggene, lange luksuriøse gardiner og fantastisk stukkatur kommer til syne. En sal av drømmer.

– Speilsalen brant ned i 1957. Ingen vet hva som skjedde. Det har blitt sagt at hovedkelneren ble sett sittende på sine knær, gråtende, mens store lysekroner falt ned.

Hun forteller at Speilsalen ble gjenoppbygd og gjenåpnet i 1961. Her har de har alt fra bryllup til Nobel-middagen.

– Nobel-oppsettet er veldig spesielt. I midten av salen sitter kongefamilien, Nobel-komiteen og prisvinneren på røde stoler. Det er tradisjon, de stolene blir bare brukt en gang i året og det er under denne middagen.

 

Sonja låser opp Rokokkosalen som ligger rett utenfor Speilsalen. Det er helt mørkt der inne også, skoene hennes lager ekko i salen. Igjen starter jakten på lysbryteren. Det føles som om vi er tilbake i barndommen og har sneket oss inn i rom vi ikke skal være i. Hun må ringe etter hjelp på nytt, og ler av seg selv.

Lyset kommer på, og avslører et virkelig vakkert maleri i taket.

 

– Dette var ikke her for fem år siden, det ble malt i 2016 eller 2017. De satte opp et stillas midt på gulvet her, det rakk en halvmeter fra taket. De som jobbet der oppe hadde en spesiell skinne rundt halsen, så lå de på stillaset, og malte i taket, per hånd. Det var her et halvt år tror jeg.

Vi ser på henne med store øyne, det er nesten så tilstanden har blitt kronisk i løpet av dette besøket. Hun dimmer lyset.

– Vi kan bestemme fargen også.

Hun viser oss et bilde av hvordan det så ut her en dag i desember.

 

Hun smiler varmt.

– Dette er mitt absolutt favorittrom her, jeg synes det er så vakkert. Tapeten er av silke, kjenn her.

Hun stryker over den, og vi går bort for å kjenne. Fingrene sklir over veggen som over huden på en baby.

– Den er laget på den gamle måten, men den er bare fem år gammel.

Hun har mange gode minner fra sine åtte år på Grand.

– Den største opplevelsen var egentlig da Dalai Lama bodde her. Han gir ut hvite silkeskjerf som takk når han har vært på besøk et sted, og jeg fikk et. Også velsignet han magen min, for jeg var gravid da. Det var stort. Selv om jeg ikke skjønte hva han sa.

Hun ler og blir blank i øynene samtidig.

– Man venner seg aldri til dem, disse møtene.

Hun skrur av lyset i Rokokkosalen. Vi går forbi en ekte Warhol i Champagnesalen, og flere bilder av Tim Walker i gangen utenfor, før vi setter kursen mot lobbyen.

Rundt den flotte blomsteroppsatsen er det masse folk nå, det klirrer i kaffekopper og tallerkener. Konferansen er i gang.

Hun peker på nøkkeltavlen, og den eneste nøkkelen som er rød.

– Vi sier at det er den hemmelige Henrik Ibsen-nøkkelen, som bare han får lov å hente.

 

Hun smiler.

– Vil dere inn i Grand Cafe kanskje?

Vi nikker ivrig.

Hun går foran og åpner dørene.

Ansatte i flotte uniformer sirkulerer rundt i lokalet. Bordene blir dekt, lyspærer blir skiftet. Noen gjester sitter fortsatt og spiser frokost ved vinduet.

Vi er her hvor det hele startet.

Hun forteller at Grand Cafe har huset mange kjente kunstnere, som Henrik Ibsen og Edvard Munch som begge var stamkunder her. Munch var spesielt glad i en god biff og pjoltere, og fant ofte alternative betalingsmetoder for sitt forbruk - sine egne malerier. På et tidspunkt var det en kelner på Grand Cafe som var den heldige eieren av selveste Madonna.

Sonja ser på oss med et skjevt smil.

– Men stakkars kelneren, han solgte det jo før Munch ble kjent.

Hun ler rett ut. Det er jo forferdelig å tenke på i dag, men hva skal man gjøre.

 

Et stort maleri tar opp en hel vegg bakerst i lokalet. Hun forteller at det er laget av Per Krogh. Maleriet heter Kristiania-bohemen, og viser Grand Cafes interiør og noen av Norges mest kjente kunstnere, som Krogh også vokste opp med. Navnene deres er inngravert i en sølvplate under maleriet.

Sonja går helt til venstre og peker på en mann med stort skjegg og flosshatt.

– Se, her er Ibsen.

Hun går mot midten av maleriet.

– Og her er Munch.

Vi blir stående og beundre maleriet. Her er de fortsatt, etter alle disse årene. Minnene etter dem sitter bokstavelig talt i veggene.

Den lille gutten på gyngehesten står der fortsatt når vi kommer ut i resepsjonen. På mange måter oppsummerer han besøket vårt her på vakkert vis. For dette er jo en Peter Pan-verden kan du si, full av magi og eventyrlyst.

Hvert rom har sin egen personlighet, hver sal sine egne hemmeligheter. Til og med gangene vet mer enn de forteller. Fra vi gikk inn dørene til hotellet har dette vært en fortryllende opplevelse. Et ekte hverdagseventyr, med et helt unikt innblikk i byens liv og historie. Det er summen av alt som gjør Grand Hotel Oslo til et så magisk sted å være.

 

Jaume kommer bort med yttertøyet vårt som han har passet på, og kler på oss som den største selvfølge. Det er på tide for oss å ta farvel med ærverdige Grand.

Til vi møtes igjen.