Klokkenisten, ordføreren og julegrana

Det henger en tynn tåke over byen. Det er desember, men regnet vil liksom ikke gi seg. Vi småløper over brosteinene i sentrum, selv om vi er ute i tide. Det er noe med disse tingene som skal skje på slaget noe, du vil ikke komme det gram for seint.

Og sånn er det med klokkespillet til Oslo rådhus, det er aldri forsinket. For presis på slaget hver time mellom sju og midnatt spiller de 49 klokkene vakre musikkstykker i alle sjangre.

Vi som bor i hovedstaden kjenner lyden godt, det er en lyd vi kan stole på, som byens egne hjerteslag. Kanskje tar vi magien over det hele litt for gitt til og med, det er jo forhåndsprogrammert for det meste. Men noen ganger sitter selveste klokkenisten der oppe selv, i toppen av tårnet, og spiller livekonsert for oss. Kanskje uten at vi vet det.

Og i dag skal vi få æren av å være med helt opp dit når hun skal spille julemusikk i levende live.

På vei opp trappene til rådhuset går vi forbi et brudepar som blir fotografert. De står der som to lyslykter i mørket. Vanligvis er det mange folk i rådhuset på denne dagen. Vanligvis spiser de pepperkaker og drikker gløgg. Men i dag er det bare oss og de som gifter seg. Som så mye annet nå, er Oslo rådhus stengt for besøkende.

En sikkerhetsvakt slipper oss inn i det mektige bygget. Veggene bærer på dyrebar kunst, i taket henger vakre lamper. Her inne deler de ut Nobels Fredspris, og et sted i disse gangene vandrer både ordføreren og klokkenisten.

For et eventyrlig sted!

Vi blir fulgt gjennom sikkerhetsdører og inn i heiser, opp trapper og gjennom ganger, til vi plutselig står i bunnen av en gammeldags spiraltrapp som fører opp til klokketårnet. To små julepynta mus står i et lite vindu på vei opp, og vi kan høre noen romstere over oss.

Det føles ganske magisk og hemmelig. Som om vi har gått gjennom klesskapet og nå er i Narnia.

Klokkenisten Laura-Marie kommer trippende ned trappa med papirer og nøkler i hånda. Hun har blå øyenskygge, fluffy hvit genser og glitterbukse. Hun ser ut som en ekte stjerne.

Vi fikk en melding i forkant om at hun er veldig konsentrert og utilgjengelig før hun skal spille, men hun smiler og nikker når hun ser oss likevel, før hun løper inn en liten dør og blir borte.

Vi ser på hverandre i spenning, nå skjer det snart.

Plutselig ringer en klokke to ganger, som i en kirke. Nå begynner det.

Hun kommer ut av den lille døra og løper opp den smale trappa med arkene sine.

Vi lister oss etter henne.

Øverst i tårnet, langs veggen i et avlangt rom, står det som ser ut som et piano, bare at med tangenter av tre som peker vannrett ut i løse lufta. En sølvfarget glittergirlander hviler på notehylla under arkene hun hadde i hånda i sta. Laura-Marie setter seg på krakken foran tangentene. På føttene har hun bare små piruettsko.

Det er stille.

Hun løfter armene konsentrert, også braker det løs. Hun dytter ned spakene og tråkker på pedalene som på et piano, men det ser vanskeligere ut. Klokkene kimer rett over hodene våre, og dirrer i brystet. Det er nesten så vi kan kjenne hvor tunge de er.

Vi er helt backstage, men hun spiller som om vi ikke er her.

Vi hører lyden av hendene hennes mot instrumentet, og lyden av "Angles We Have Heard On High" gå ut til hele hovedstaden. Det kiler i magen som på julaften da vi var barn.

Dette er stort.

Etter en stund går vi ned den lille smale trappa for å gi henne litt ro. Hun nikker høflig til oss mens hun spiller. Vi hører henne trykke ned tangenter over trappene, der vi står og tyvlytter nede ved gamle matheiser som for lengst er malt igjen.

Mellom klokkeslagene kan vi til og med høre vann sildre fra rørene inne i rådhuset.

Vi får komme ut på taket, bare noen meter unna de gedigne klokkene som kimer i lufta. Gjennom et lite vindu i tårnet kan vi se Laura-Marie på krakken. Hun sitter som en liten julealv på loftet og spiller for hele byen, og nesten ingen vet at hun er her.

Det regner, det er grått, og det blåser, men det er så himla magisk. Byen ligger langt der nede og klokkespillet drysser trøstende lyder over den.

Vi kan kjenne tonene fly avsted mot bygningene.

Ned mot slottet.

Og lysskiltet til Grand Hotel.

Til julemarkedet.

Og ut over bølgene på fjorden.

Vi må klype oss litt i armen. Tenk at vi skulle få oppleve dette.

Vi blir fulgt inn igjen og ned trappene til heisen. Julegrantenningen er bare minutter unna, og vi vil nødig gå glipp av øyeblikket når treet blir tent av selveste ordføreren, Marianne Borgen.

Vi går ut av heisen og inn i resepsjonshallen, og oppdager at man nesten ikke kan høre klokkespillet her inne. Bare når dørene åpner seg en sjelden gang. Midt i hallen, omringet av Alf Rolfsens veggmalerier, står julegrana. Den er ferdig pynta med glitter og stas, og venter bare på å bli tent.

Klokka nærmer seg to, og ordføreren kommer inn i salen. Skoene hennes klikker og klakker over gulvet, og hun hilser vennlig på de ni fremmøtte. Det er en sparsommelig gjeng, nesten litt vemodig, men sånn er dette annerledesåret.

The show must go on.

Så gjør hun seg klar for å snakke til Oslos befolkning gjennom et kamera. Ingen pepperkaker. I år er vi her mest fordi vi trenger å se lys. Vi trenger å se at noe kan fortsette som før.

Hun snakker inn i kameralinsen, bøyer seg etter hvert ned og trykker på en bryter. Den store majestetiske julegrana lyser opp og vi klapper. Det er vakkert, og så etterlengtet.

Ordføreren går over gulvet og kommer til vår store glede bort til akkurat oss.

Hun smiler varmt og er nysgjerrig på hva vi gjør her. Det har nok vært litt hvisking i gangene.

Vi forteller at vi leter etter litt julemagi.

Hun lyser opp.

– Så hyggelig!

Hun har en varm og rolig stemme.

Hun forteller at hun egentlig sitter i digitalt bystyremøte nå, men at hun tok en liten pause for å komme opp og tenne julegrana.

Hun ser på oss og smiler.

– Når jeg kom opp trappa så jeg ingen også tenkte jeg, hjelpes meg var det ikke klokka to?

Hun ler.

– Det pleier jo å være litt mer folk her, og da står vi gjerne rundt juletreet, også synger vi kanskje deilig er jorden, også blir det litt julestemning.

Vi nikker vemodig.

Hun prøver å piffe oss opp igjen.

– Men for meg har det vært viktig hele veien å få dette juletreet inn, sånn at folk føler at det er en del tradisjoner som fortsatt lever videre.

– Tradisjoner er viktig i seg selv, for det gir oss håp for fremtida. Og det forteller oss noe om betydningen av fellesskap og samhold.

Julegrana glitrer mot oss.

– Også er det noe med lys da. Lysene påvirker oss, i positiv retning. Lysene gir oss troa og håpet om at ting blir annerledes og ting blir bedre.

Hun forteller at de siden september har jobbet med å bevare en viktig juletradisjon; at Oslo også i år sender et juletre i gave til London, som vi har gjort hvert år siden 1947 som takk for hjelpen under andre verdenskrig. Juletreet tennes på Trafalgar Square den første torsdagen i desember hvert år og står til 6. januar.

– Det er helt greit at Lord Mayor of Westminster ikke kommer hit og hugger og at jeg ikke skal ut og levere det, men juletre, det skal de få. Det er så viktig! Så forrige torsdag ble juletreet på Trafalgar Square tent, digitalt, og det er jeg veldig glad for.

– For det handler om at vi viser samhold, fellesskap og solidaritet. Det tror jeg folk trenger.

Hun humrer litt for seg selv.

– I etterkant har jeg fått mange brev fra britiske borgere som har takket for den gaven. Det er jo veldig morsomt.

Det er det som er greia med å tenne lys, blir vi enig om.

De sprer seg.

– Så vi har prøvd å opprettholde alle sånne viktige juletradisjoner. Og det viktigste er ikke at noen kommer hit eller noen drar dit, det viktigste er at det symbolet for vennskap står der i hele mørketida og juletida. Og det gjør det.

Vi snakker om juletradisjoner, og dette fine treet som står foran oss. En tradisjon som har vart i mange hundre år.

– Når juletreet bokstavelig talt ble løpt inn her om dagen, så kjente jeg lukta. Ikke sant, du kan kjenne lukta av gran!

Hun puster den inn.

– Når jeg kommer inn her, i dette svære rommet, og det lukter granbar, så tenker jeg, åh, så hyggelig!

Hun unnskylder seg og sier hun må tilbake til byrådsmøtet. Hun går noen skritt ut i det store rommet og ønsker oss en riktig god jul. Lyden av ordene hennes kimer i salen og skoene hennes klikker og klakker igjen, denne gangen vekk fra oss, til hun forsvinner ned en trapp under flotte lysekroner.

Vi blir stående igjen og se etter henne. For en surrealistisk opplevelse. Hadde vi visst at vi skulle få snakke med ordføreren i dag så hadde vi kanskje ikke tatt på oss julegenseren med snurresprett i nisselue.

Laura-Marie kommer ut av heisen og setter seg ned ved oss. Buksa hennes glitrer om kapp med treet.

Vi takker henne for at vi fikk være med på livekonserten, for den var virkelig helt magisk.

Hun nikker høflig og kanskje litt brydd.

Hun ser ikke sliten eller trist ut. Hun er helt julepyntet og lett på foten.

– Jeg bare blomstrer opp i kriser, jeg er et sånt krisehåndteringsmenneske.

Hun retter seg opp i ryggen og ser ut i rommet.

– Så jeg bare sånn: Okay! Dette går bra folkens! Vi spiller noe hyggelig!

Hun ler.

Vi smiler til henne.

Hun ser bort på julegrana.

– Men jeg forstår at andre har det veldig vanskelig, så jeg spiller for å gi trygghet.

Hun forteller at hun har eksperimentert en del med musikken hun spiller og budskapet, helt siden hun begynte som klokkenist i Rådhuset i 2013. Hun liker å vise alle sider av livet.

– Jeg føler ikke at det er tiden for det nå. Jeg spiller noe som er hyggelig, og jeg har kanskje spilt ting som går litt mer på trygghet og glede i år.

Hun smiler.

– Jeg spiller masse barnesanger og ting som folk er vokst opp med, og som de kjenner igjen.

Hun er helt klar på hva hun liker best med jobben sin.

Det er lyden.

– Jeg kan spille med arkitekturen og været på en veldig bokstavelig måte. Det er lyd veldig direkte inn i folk sin hverdag, inn i sanse verdenen til folk. Og jeg liker at forbipasserende får skikkelig bra musikk. At de får en konsert.

For hun spiller jo med hele byen som publikum.

– Mange som driver med konserter og sånn vil at folk skal sitte stille. Men jeg liker at musikken går inn i de forbipasserende sin egen tid. Inn i det de holder på med.

Hun forteller at selv om hun sitter høyt der oppe i tårnet og spiller, så har hun en kontakt med publikum som er veldig viktig for henne.

– Folk sender meg sanger de vil at jeg skal spille, og jeg kan svare dem direkte, og være jordnær og vanlig, og ikke altfor formell.

Vi ser på henne med store øyne.

Så det hender at folk sender deg sanger de vil at du skal spille?

– Ja! Det er kjempegøy! Jeg er imponert over musikksmaken i Oslo. De sender meg veldig kule ting.

Hun ler og smiler inderlig.

– Ingen ber meg om å dempe meg.

Det er nok mer det at en hel by heier på henne.

Spesielt nå.

Vi spør om å få et bilde av henne i hel profil, fordi de rosa sandalene gjør henne så komplett. Hun ser ut som en magisk gledesspreder. En liten musikalsk vokter over byen.

Hun stiller seg opp foran julegrana, og sammen blender de oss med glitter.

Vi ønsker hverandre en god jul og nikker farvel til hverandre. Hun tripper bortover Rådhusgulvet og forsvinner rundt en sving, og minner oss på at lys kan komme i mange former. Vi blir stående igjen ved julegrana som glitrer midt i rommet.

Ute på Rådhusplassen faller regnet. Men nå vet vi at oppe i tårnet sitter Laura-Marie og drysser trøstende toner over byen. Og et sted i bygget vandrer ordføreren og passer på Oslos juletradisjoner.

Det tror vi man kan kalle julemagi.

Man kan si mye om dette året som har gått, men vi tenner fortsatt lys.

Og klokkespillet i rådhuset stoppa aldri.