Talormade – opp fra asken

Det er en vakker høstdag i Oslobukta. Alle bygningene her er nye, og skinner om kapp med fjorden som glitrer i sola. Mennesker i alle aldre er ute for å nyte varmen, og døra til Talormade står på vidt gap. Det første som møter oss inne er en eventyrlignende utstilling av deilige donuts.

Så mange varianter, hvordan klarer man å velge bare en?

Ved siden av disken står hyller med Talormades egen kaffe. Over den går grønne og rosa neonlys i bølger, og store, grønne planter plassert rundt i hele lokalet forsterker det glade og lekne designet. Det føles som om vi er på ferie hos Willy Wonkas kusine.

Vi setter oss ved et rundt bord helt nederst i lokalet, inntil vinduet som er nærmest fjorden.

Talor kommer inn og beklager at hun er forsinket, med en nydelig australsk aksent. Den fargerike blusen og de røde krøllene passer så godt, selvsagt er hun moren til dette fortryllende stedet.

Hun smiler.

– Er håret mitt helt crazy? Jeg kom akkurat hit på scooter.

Vi forsikrer henne om at det er fint, og hun går bak disken for å finne seg en kaffe og en donut. Sånn. Hvilepuls.

Hun unnskylder forsinkelsen igjen, å være sjef betyr å ganske ofte måtte kaste alt man har i hendene for å fikse ting. Hun hadde en liten brann som måtte slukkes, men det går bra nå.

Hun ser ut av vinduet.

Vi har VIP-utsikt herfra. De fantastiske leilighetene i Bispevika ligger rett utenfor, fjorden bader i sola og splitter nye MUNCH ligger uanstrengt der nede ved vannkanten.

Hun tar en slurk av kaffen.

Solen fyller lokalet hennes med vakkert lys, og de grønne plantene kaster skygger på det prikkete gulvet.

– Denne delen av Oslo er så vakker. Vi signerte avtalen da dette området bare var en tegning på et papir, landmassen var ikke her en gang.

Vi ser på henne med store øyne. Seriøst?

Hun nikker.

– Det er to år siden, tror jeg. Før vi visste at Maeemo skulle være her. Vi tok en kjempesjanse. Og jeg synes at dette området ble så spesielt.

Utenfor døra står folk i kø. Det er fredag ettermiddag og alle vil ha en godbit.

Stemmen hennes er myk, men bestemt.

– Jeg ønsker virkelig at Oslo skal være på det kulinariske kartet. Du vet når folk drar til København på grunn av mat? Jeg vil at Oslo også skal være et sånt sted.

De siste årene har hun har vært opptatt med akkurat det, å spre magien sin over byen for at den skal blomstre. Hun sammenlikner det med å spinne tallerkener.

– Hvis jeg forsømmer et av stedene for lenge, må jeg gå dit og gi det litt oppmerksomhet og kjærlighet for å holde alt i gang.

Hun ler.

Med lokale i Bispevika og i tillegg et samarbeid med 7-Eleven i Storgata, er det mye å gjøre.

Så hvordan bestemte hun, en australier seg for å komme helt til Oslo for å lage kaffe og donuts? Hun forteller at det hele startet i 2012, da hun fikk et jobbtilbud av Oslos velkjente kaffegud Tim Wendelboe.

– Å jobbe for Tim var en stor drøm jeg hadde, han er veldig kjent, også internasjonalt. Jeg bodde i Paris da jeg fikk et jobbtilbud av ham.

Hun ler.

– Jeg hadde aldri vært i Oslo før, jeg tror flyet mitt landet 1. desember, og det var 20 minusgrader ute. Jeg ristet på hodet og tenkte "hva har jeg gjort?".

Tilbudet fra Tim oppfylte ikke bare jobbdrømmen, i løpet av de tre årene hun jobbet for ham møtte hun også mannen sin.

– Ja, smiler hun lurt, jeg giftet meg med en bergenser.

Hun beskriver seg selv som en ambisiøs person, men det var likevel vanskelig å sette kursen mot noe nytt etter årene hos Tim.

– Å jobbe med Tim var drømmen min, og jeg trodde ikke det kunne bli stort bedre enn det. Så en dag innså jeg dette: jeg har giftet meg med en nordmann, jeg skal ingen steder. Jeg elsker Norge, men jeg synes den kulinariske tilstanden her er skuffende.

Hun ser på oss som om hun ber om tilgivelse for det hun akkurat sa. Men det er ingen hemmelighet - mye har skjedd på Oslos matscene de siste årene.

Hun begynte å tenke på hva som gjør henne glad og opprømt.

– Jeg elsket å gå rundt på kafé da jeg hadde fri. I Melbourne har vi en fantastisk brunsjkultur, og det var noe jeg virkelig savnet i Oslo.

– Jeg tenkte at jeg er veldig god på kaffe, og jeg er utdannet konditor, jeg burde slå de to sammen!

Hun bestemte seg for å tilføre byen noe som ikke allerede var her. Noe med ingredienser av høy kvalitet, noe unikt, som man kan ha det gøy med. Det måtte bli donuts!

– Donuts er kjempegøy og tøysete og litt dustete, og de er fargerike. Det finnes så mange muligheter med donuts, de er grenseløse.

Hun reiste til Melbourne, og ble der i en måned for å gå i lære hos en venn som drev donutkafé. Så kom hun tilbake til Oslo akkurat i tide til Restaurant Day i slutten av 2015, og gjorde en pop-up i leiligheten sin.

– Jeg lagde donuts med en liten frityrkoker fra Claes Ohlson, og det var kø ut døra. Det var galskap, vi lagde 200 donuts for hånd!

Hun ler og rister på hodet.

– Jeg var så uforberedt på hvor travelt det skulle bli. Det var helt vilt!

Fra og med den dagen ble hun invitert til forskjellige restauranter og kafeer for å gjøre pop-ups med dem. Hun fant tid til det en til to ganger i måneden, samtidig som hun bygde et online kaffebrenneri med en av vennene sine og jobbet en deltidsstilling på toppen av det.

– Pop-upsene ble større og større. Hver gang solgte vi ut raskere enn gangen før, og folk ble sinte da vi gikk tomme.

Det ble et kulturelt fenomen i byen. Oslo hadde ikke hatt en pop-up-kultur på dette nivået før.

Hun pauser.

– Jeg har vært ganske syk mentalt, og dette bygde meg opp igjen. Jeg følte at jeg bygde et fellesskap rundt meg og noe meningsfylt.

Talor var 28 år på dette tidspunktet, og jobbet med noe hun virkelig brydde seg om og hadde tro på. Hun åpnet et kaffebrenneri på Youngstorget med forretningspartneren sin i slutten av 2017. De bestemte seg for å ta inn donutsene også. Det passet så godt sammen.

– Helt fra starten var det kø langt ut døra hver dag, og vi solgte ut midt på dagen og vi kunne aldri lage nok, kjøkkenet var for lite og vi hadde ikke nok ansatte.

Hun begynte å jobbe ekstremt mye, opptil 300 timer i måneden. Skift fra halv seks om morgenen til åtte på kvelden ble den nye normalen, hver dag i tre måneder.

– Det var galskap. Jeg ble sprø for å være ærlig, og endte opp med å bli veldig syk, igjen, fordi jeg ble utbrent.

Alt kollapset fullstendig den dagen hun mottok et oppsigelsesbrev i posten, signert styrelederen i firmaet som hun selv hadde grunnlagt og var medeier i.

– Du leste det kanskje i avisene, det var et massivt brudd med forretningspartneren min, og det var trist. Alle ble involvert og valgte side.

Å høre folk baksnakke henne var vanskelig.

– Når du er i offentlighetens lys sier folk akkurat det de vil si, uheldigvis. De tar fortellingen og forandrer den så den passer deres egne formål.

Hun tar en pause igjen.

– Jeg var på et veldig dårlig sted. Mamma fløy inn fra Australia på mindre enn 24 timers varsel, og satt med meg i sofaen i en uke.

Talor bestemte seg for å saksøke for urimelig oppsigelse, men for å unngå en lang og smertefull rettssak kom partene til enighet.

– Dette er greia. Du kan se arbeidet mitt i alt jeg har gjort, blåkopien tilhører meg. Jeg tror mange tok det veldig personlig fordi de så hvor hardt jeg jobba for å bygge det, for så å bare se det bli tatt vekk fra meg.

Selv om det var vondt, skulle publisiteten rundt bruddet til slutt vise seg å være en gave.

– Jeg ble kontaktet av mange forskjellige mennesker som ville finansiere mitt neste prosjekt. Det var helt utrolig! Der satt jeg i mitt livs verste øyeblikk, også kommer disse seriøse bedriftene og vil ha møter med meg.

Tidligere hadde hun følt seg litt som en outsider i byen. Men nå hadde noe forandret seg. Plutselig, da alt var som mørkest, følte hun seg akseptert og beskyttet av samfunnet.

Vi blir litt distrahert av køa som bare vokser lenger og lenger utover torget utenfor.

Talor smiler. Hun valgte til slutt å samarbeide med Åpent Bakeri.

– Jeg måtte gå igjennom det vanskelige for å få være her i dette øyeblikket, og se hvordan folk tiltrekkes av dette stedet og denne bedriften og folkene som jobber her. Jeg måtte gå igjennom det for å få være omringet av dette lyset, denne kjærligheten og gleden.

Butikkene hennes er kjent for å være lekne, unike og virkelig oppløftende steder å være. Det er ikke bare godbitene som gjør det, det er hele opplevelsen av å gå inn i en så fargerik og fordomsfri verden.

Hun ser inspirert ut.

Køa begynner virkelig å bekymre oss nå. Hvor mange donuts må hun lage hver dag for å møte denne etterspørselen? Hun sier at det er en konstant kamp å finne ut av det rette antallet de må lage, siden donuts nytes best ferske og matavfall gjør henne dårlig.

– Vi gjør alt vi kan for å unngå matavfall fordi det er forferdelig. Vi vil selge ut. Vanligvis på en lørdag, som er vår meste travle dag, lager vi 2700 donuts.

Og selger ut?

Hun nikker og ler.

– Ja. Det er galskap. Fullstendig galskap.

For å få til alt dette, starter den tidligste vakta på bakeriet klokken fem om morgenen

– Folk spør meg ofte om hvorfor butikkene ikke åpner tidligere. Det er fordi jeg ikke vil at noen skal måtte gå på jobb tidligere enn fem, jeg synes ikke at det er greit.

De ansatte i bakeriet og butikkene består av både nordmenn og utlendinger, gutter og jenter.

– Å skape jobbmuligheter for folk er veldig viktig for meg. Jeg tror mange føler at det er vanskelig å få jobb her når du snakker engelsk. Spesielt hvis du har et utenlandsk navn på CV-en

Nå snakker hun det hun kaller kaffenorsk med oss, som om det er den letteste tingen i hele verden.

– Jeg kan holde en samtale med deg på norsk. Jeg er ikke veldig god, men jeg kan gjøre meg forstått så jeg klarer meg. Men jeg føler meg mer profesjonell når jeg kan snakke morsmålet mitt. Og jeg tror at de fleste nordmenn synes det er helt greit også.

Det er trygt å anta ut i fra køa vi ser utenfor.

Den vidunderlige Australske aksenten er tilbake.

Hun lyser opp.

– Jeg tror jeg har ansatt 50 mennesker hittil i livet, og det føles helt utrolig!

Hun legger ikke skjul på at det alltid finnes ting som kan forbedres. Men hun klarer bare ikke å la være å fortelle om og rose de ansatte.

– Helt ærlig, det er en virkelig vakker gjeng mennesker som tiltrekkes av dette stedet, og det betyr at de som jobber her er nydelige, så kundene er nydelige. Det er bare en stor kjærlighetsfest, og jeg tror nesten at man kan se det.

– Okei så er navnet mitt på døra, men jeg vil at folkene mine skal føle eierskap til det også. Ingenting av dette ville eksistert uten dem. Jeg prøver å gjøre dem klar over hva jeg føler. Jeg prøver å poste og fortelle om suksessen deres på Instagram, helst mer enn min egen.

Det blir lite fritid for en travel sjef. Hun forteller at hun ikke har hatt ferie siden den gangen alt falt fra hverandre. Bortsett fra en dag forrige uke, da hun og mannen skulle flytte.

Hun ser litt brydd ut.

– Det er så brutalt. Jeg vet at jeg er viktig for bedriften, men jeg vil også at den skal fungere uten meg.

I håp om å kunne fokusere litt mer på privatlivet sitt, har hun nylig ansatt en ny kjøkkensjef og en HR-ansvarlig.

– Jeg prøver å bygge det opp sånn at jeg ikke trenger å være her hele tiden. Jeg tror at det er et tegn på en god sjef, en som kan delegere og gå.

Kaffekoppen hennes er nesten tom.

Hun grubler.

– Målene mine forandrer seg underveis da. Så fort man kommer til dit man vil så blir det sånn, okei, hva blir det neste?

Ja, hva blir det neste? Vi ber henne om å drømme litt for oss.

– Hvis bedriften vokser vil det gi flere folk jobb og en mulighet til å bli en del av dette. Kanskje kan vi åpne en butikk i Bergen, og hvis ikke Bergen, kanskje i de Skandinaviske hovedstedene?

Hun leker med tanken om å en dag ha butikker over heler Europa.

– Tenk om vi hadde en butikk i hver eneste europeiske hovedstad. Tenk så kult det ville vært! Kanskje folk hadde sett oss som den skandinaviske donutbutikken!

Livet utenfor vinduene i Oslobukta suser forbi. Mye har skjedd i Oslo i det siste. Som en by født på ny.

– Det er mange unge som har gått i lære hos velkjente bedrifter, som de som har jobbet hos Maeemo, som nå åpner sine egne restauranter.

Øynene hennes glitrer av engasjement.

– Det er da du ser en by blomstre, når du kan finansiere unge mennesker som gjør interessante ting og har unike visjoner og idéer.

– Det burde fortelle de som vil investere i bedrifter i dette landet at de bør investere i mennesker, invester i idéer og lidenskap, selv om det høres ut som en klisje.

Likevel, det er ingen hemmelighet at konkurransen blant entreprenører kan være tøff.

—Jeg vil vise folk at det ikke handler om å konkurrere mot hverandre. Det er rom nok for at alle kan skinne. Det er så mye plass i Oslo for at alle skal kunne lykkes. Vi må ikke slåss mot hverandre, vi må ikke konkurrere.

Hun snakker bestemt, dette er faktisk ganske enkelt.

Alt startet med en drøm om å bygge en sunn bedrift for menneskene som jobber der.

Et vennlig og innbydende rom for kunder og ansatte.

– Jeg føler at den visjonen er uttrykt nå, jeg trengte et forsøk nummer to for å virkelig forstå oppskriften. I mitt første forsøk ofra jeg meg selv, og jeg lærte noen harde lekser da.

– Som, jeg må ha det bra også, for at alt skal kunne fungere.

Hun ser på den fortryllende butikken sin og menneskene i den.

– Jeg vil være her i Oslobukta så mye mer enn jeg får til. Men jeg har akkurat falt til ro med at jeg bare er et menneske.

Hun ler.

Vi takker henne for tiden hennes, den er jo dyrebar.

Så stiller vi oss opp i kø sammen med alle de andre, for å nyte en donut dekket i sjokolade og strø.

Det er jo fredag, tross alt.

Og det er sant det de sier.

Den smaker like deilig som den ser ut.

Talormade har lokale i Bispevika og de har også et samarbeid med 7-Eleven i Storgata.